Regjeringen vil at flere pasienter skal behandles utenfor sykehusene. Ett av virkemidlene er refusjon for poliklinisk helsehjelp som ytes av nevropsykologer i det somatiske arbeidsfeltet.
Hva var de generelle og spesielle livsvilkårene for barn i Norge under og etter krigen? Vi tror deres opplevelser og erfaringer kan gi bedre forståelse, også for barn som rammes av krig i dag. Vi peker også på verdien av det som kalles tidsvitneforskning, livsløpsforskning, biografisk forskning og retrospektiv forskning.
Den 26. november 1942 gjennomførte noen kvinner en redningsaksjon for 14 barn som bodde på det jødiske barnehjemmet i Oslo. Lederen for aksjonen var barnepsykiater Nic Waal sammen med bestyrerinnen for barnehjemmet, Nina Hasvold. Redningen av barnehjemmet var en bragd som ikke har vært inkludert i den kollektive erindringen om krigen.
Historiefortelling som tilstreber samfunnsmessig integrasjon, får store omkostninger for dem som utelukkes fra de ærefulle fortellingene. Selv opplevde Kjersti Ericsson dette gjennom faren, som var motstandsmann og kommunist. En annen gruppe som falt utenfor de kollektive historiefortellingene var barn med tysk far og norsk mor.
Tryggheten kunne aldri bli som før hos barna som opplevde tyskernes straffeaksjon i Telavåg 1942. Som voksne har de et spesielt hjerte for de afghanske flyktningbarna som kom til bygda seksti år etter.
Children marked by the Second World War were often silent about painful experiences. Three cases illustrate how silence/the reticence came about and what lack of communication meant to the person. Transitions from silence to speech are analysed using a dialogical perspective on intersubjectivity.
Ronald Grini vokste opp ved Kjeller flyplass utenfor Oslo, et strategisk viktig bombemål. Gjennom dagbøkene hans fra krigsårene får vi møte guttens tanker og opplevelser. De nær 100 notatene fungerer som ankerfester for hukommelsen.
Ungjenta Turid hadde flere familiemedlemmer som engasjerte seg i motstandsarbeid, og deltok selv i demonstrasjoner mot det tyske regimet. Sammen med faren opplevde hun en dramatisk flukt, men kom velberget over til Sverige. Kjæresten derimot ble tatt på grensen, og lenge visste ingen hva som hadde skjedd ham.
På min niårsdag ble far tatt av nazistene som gissel for min bror. Med ham forsvant den trygge voksenverdenen. Mor levde i angst, men jeg fikk omsorg hos tante Johanne og moren til min venninne.
Per Friviks far deltok i det farligste og mest risikofylte som ble gjort i Norge under krigen. Han var politimann i det nazistiske Statspolitiet samtidig som han utførte oppdrag for Hjemmefronten.
Vi kan kalle henne Kari. Hun er datter av en tysk soldat. Skam har fulgt henne hele livet, derfor vil hun være anonym i dette intervjuet. Med stort mot forteller hun om hvordan bakgrunnen bestandig har preget henne.
Endelig var freden der. Jeg var fem år og trodde at jeg omsider skulle få svar på spørsmålet jeg hadde stilt moren min i nesten fire år: Når kommer far hjem? Det skulle ennå gå lang tid før sannheten kom for dagen.
Tvillingjentene til barnepsykologen Åse Gruda Skard opplevde dramatiske bombeangrep, lang atskillelse fra foreldrene og en strabasiøs flukt til USA. Jentene var alltid sammen, men reagerte ulikt på belastningene.
Som en følge av foreldrenes motstandsarbeid måtte Berit Waals mor, Nic Waal, ligge i dekning på hemmelige adresser. Berit og broren ble sendt på besøk til henne forskjellige steder. Så ble begge foreldre fengslet, og selv måtte Berit flykte til Sverige.
Når jeg tenker på krigen, blir det så mørkt. Svart, grått, svarthvitt. Fra jeg var ni måneder til jeg var nesten seks år, var krigen der hele tiden. Krigen tok alle fargene vekk.
Nina Strand, journalist i Tidsskrift for Norsk psykologforening
Publisert:
7. januar 2009
Per Olav Tiller kom seg gjennom krigen uten dype personlige sår. Det å bli klappet på hodet i rett øyeblikk, kan være avgjørende for at et barn kommer seg helskinnet igjennom vonde og skremmende opplevelser, fremhever han.
Den niende april 1940 tidlig om morgenen satt det to gutter høyt oppe i et stort grantre på Nordstrand syd for Oslo. De hadde god utsikt til Fornebu tvers over fjorden og så de tyske flyene godt der de angrep flyplassen.
Som barn under krigen opplevde jeg at kjente omgivelser og bygninger ble bombet i grus. Ifølge Magne Raundalen er krigsopplevelser for barn først og fremst et angrep på sansene. Det tror jeg han har rett i.
Da Trond Bruun-Hanssen satte seg ned for å skrive om sin barndom under krigen, strømmet minnene på. Noen hendelser står så levende for ham som om de skjedde i går.
Fem år gammel ble Terje etterlatt i Stockholm sammen med søsknene, mens foreldrene var på oppdrag i London. Han husker lite fra denne tiden, men med forbausende presisjon forteller drømmene ham om byens gater og steder.
I 1942, da Haldis Hjort var to år, ble hele familien hennes tvangssendt fra hjemmet sitt i Oslo til en liten landsby i Tyskland. I 1970 reiste hun tilbake. Gjensynet med det første stedet hun husker her på jord, traff mellomgolvet og brakte fram en strøm av minner.
Med Hitler ved makten begynte staten en iskald sortering av barn. Hundretusener av barn med «dårlig blod» ble utsatt for slaveri og sadistiske eksperimenter.
I desemberutgaven reises det spørsmål om Tidsskriftets dekning av psykologer i retten, ikke minst fordi enkeltsaken det tas utgangspunkt i, er offentlig kjent og identifiserbar.
