Du er her

Debatt

Publisert
5. oktober 2011

Minoriteter i Norge får ikke god nok hjelp for sine psykiske plager. Ni års praksis i BUP, hvorav seks år i en bydel med stort mangfold av kulturer i befolkningen, har gitt meg tanker om hva slags kompetanse vi mangler.

Skal ikke Psykologforeningen mene noe om det psykiske helsetilbudet til papirløse? Skal den ikke mene noe om rettighetene til psykisk syke generelt?

Psykologforeningens president og menneskerettighetsutvalg har noe å lære av statsministeren, som holdt hodet kaldt i «Ingen mennesker er ulovlige»-saken.

Mona Saugstads grunnleggende budskap er, slik jeg forstår henne, at en forening som forvalter tjenester medlemmene er avhengige av, ikke skal innta standpunkter medlemmene kan være uenige i. Jeg deler ikke dette synspunktet.

Direkte hjelp uten henvisning og venting er selve syretesten på lavterskeltilbudenes fremtid. Når ikke engang mønsterkommunen Skedsmo består denne testen, viser det hvilke utfordringer Psykologforeningen står overfor når lavterskeltilbudene skal implementeres.

Etter terrorangrepene 22. juli har Norsk Psykologforening bevisst senket profesjonsfanen, men nyhetsreporteres klipping av intervjuer har vi ikke kontroll på.

Elisabeth Norman og kolleger kritiserte i augustutgaven forskning på ubevisst beslutningstaking for svakheter i både metoder og konsepter, men kritikken av Unconscious Thought Theory (UTT) er ikke overbevisende.

Vi kan godt studere atferd uten å studere hjerne, men neppe omvendt, hvis det skal være relevant for atferd. Generelt synes jeg det er lett å skille mellom å snakke om atferd og hjerne.

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 48, nummer 10, 2011, side 1018-1025

Kommenter denne artikkelen