Er rusmisbruk kvalitativt forskjellig fra andre livsproblemer? Bør rusmisbruk forstås som et symptom på linje med andre symptomer, eller har misbruket en egen dynamikk som krever en egen form for praksis? Er i så fall denne praksisen så spesiell at erfaringen har liten relevans for arbeid innenfor andre områder av psykisk helsevern?
