Du er her

Debatt og kommentar

Publisert
5. april 2013

Familiepsykologien står for et annet kunnskapssyn enn det rådende i faget. Å avvikle familiepsykologien som klinisk spesialitet vil innebære å ensrette profesjonen ytterligere, og vil være et tap både for klientene, psykologien og samfunnet.

Debatten om asylsøkende barn og unge handler også om foreldrene – voksne mennesker som bestemmer seg for ikke å følge norske regler.

Det er sikkert mye som kan gjøres for å heve kvaliteten på sakkyndiges arbeid. Men Einar Salvesens innspill polariserer og fordummer debatten.

Prinsippet om utviklingsfremjande tilknyting vil medføra fleire omsorgsovertakingar. Likskapen med presteskapet si handsaming av taterfolket er slåande.

I likhet med matematikk, språk og historie bør psykologi være allmennkunnskap for norsk ungdom.

Vi kan aldri tolerere noen form for mobbing eller andre krenkelser av barn og unge, verken på skolen eller i fritiden.

Selvsagt har ikke profesjonsstudentene noe monopol på psykologisk kunnskap. Men det betyr ikke at alle som har psykologisk kunnskap bør være psykologer.

Tittelbeskyttelsen er begrunnet i pasientens behov. Å utvide tittelbeskyttelsen til også å omfatte de med mastergrad er jeg absolutt imot.

Petter Arnesen behandler sine meningsmotstandere på en måte som hverken hører hjemme i akademia eller i et demokrati.

Testene brukes til svært ulike formål og Psykologforeningen bruker flere kilder når råd om testbruk skal kvalitetssikres.

LO har i over 100 år hatt arbeid til alle som en sentral målsetting. Personer med psykiske lidelser er ikke unntatt. Derfor er heller ikke LO så tafatt som lederartikkelen om arbeidspolitikk i Tidsskriftet påstår.

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 50, nummer 4, 2013, side 356-372

Kommenter denne artikkelen