Debatt eller sensur

I marsutgaven fortsetter Peter Arnesen sin kamp for innføring av sensur i Tidsskriftet. Han påstår at han har deltatt i en debatt om ADHD. Men Arnesen har ikke deltatt i noen debatt. Å delta i en debatt forutsetter at man forholder seg faglig og saklig til hva andre debattdeltakere sier og mener. Arnesen har ikke i noen av sine innlegg forholdt seg til vårt hovedpoeng, som var å formidle forskningsfunn fra en nylig gjennomført doktorgrad ved universitetet i Oslo. Forskeren bak denne avhandlingen, Aina Olsvold, fant at barn med en ADHD-diagnose i liten grad ble lyttet til og at deres opplevelse av å ha fått en slik diagnose ikke ble tatt hensyn til. Med sitt fravær av interesse for denne tematikken bekrefter bare Arnesen Olsvolds forskningsfunn.

Retorisk lettvint

Istedenfor å forholde seg til hva vi faktisk sier, bruker Arnesen sin spalteplass på å beskrive oss som «smale perspektiver», «selekterte faglige miljøer», «utgrupper», «særinteresser», «faglige minoritetssyn», «ytterpunkt», og han påstår at kritikerne av Barkleys konsensus erklæring bare driver med «propaganda». Dette er en retorisk sett håpløs fremgangsmåte. Å forsøke å definer sine faglige motstandere ut av debatten på denne måten er altfor lettvint. Det er også meget alvorlig når han påstår at kritikere av ADHD-diagnosen er «grupperinger med mange ulike motiver ». Hvilke motiver er det Arnesen mener at vi har? Å insinuere at vi har tvilsomme motiver er en råtten fremgangsmåte. Slike påstander må dokumenteres.

I Sverige er den «store» ADHD-forskeren Gilberg i Hovrätten dømt til streng straff for alvorlig forskningsjuks. I Norge ble ADHD-forskeren Aanonsen fratatt sine forskningsmidler på grunn av forskningsjuks. WHO er meget bekymret for den dramatiske økningen i utskrivning av sentralstimulerende medisiner til barn og unge i Norge. Mener Arnesen at det svenske rettsapparatet, norske forskningsmyndigheter og WHO er «utgrupper » og «særinteresser» med «tvilsomme motiver»?

Sannhetsmonopol

Arnesen deltar ikke i en faglig debatt.Arnesen «ønsker denne type debatt bort fra Psykologtidsskriftet». Arnesen har tydeligvis monopol på sannheten. De som mener noe annet enn ham tilhører «særinteresser» med tvilsomme «motiver ». Han forteller at «mange andre psykologer har reagert på samme måte som meg». Vi kan fortelle Arnesen at mange psykologer har reagert på samme mate som oss også.

Arnesen påstår at mange aviser har blitt mer «kritiske og seriøse» og trykker derfor ikke lenger kritikk av ADHD diagnosen. Dette tror vi er feil, bare finn frem Aftenposten for 6. mars 2013. Og hva med alle vitenskapelige tidsskrifter og akademiske forlag som stadig trykker ADHD-kritiske referee-baserte artikler og lærebøker? Men Arnesen vrir seg unna dette faktum ved å utdefinere alt dette stoffet som uriktig. For, som han sier: «Problemet er å finne de riktigste opplysningene. » På denne måten har han laget seg et trumfkort det er umulig å slå, men som ikke har noen ting med vitenskap å gjøre, det mente både Bateson og Popper

Oppgitt

Arnesen sier at han blir «flau over hva enkelte kolleger kan få seg til å skrive». Vi blir ikke flaue, men oppgitte over den slags holdninger Arnesen fremviser. Å behandle sine meningsmotstandere på denne måten er forkastelig og hører hverken hjemme i akademia eller i et fungerende demokrati.

vaapenst@online.no