Debatt og kommentar

Offentlig oppnevnte psykologer har uforholdsmessig stor makt i barnevernssaker. Sakkyndigrapportenes dårlig funderte slutninger og diagnoser følger sakene gjennom rettsapparatet, med store konsekvenser for de som er berørt.

Jeg får en viktig utfordring i siste utgave av Tidsskriftet. En gruppe psykologer ber meg invitere til en dugnad der man ikke deler helsa inn i psykisk eller fysisk – men tenker helhetlig.

Oppfordringen fra helsepsykologene om en dugnad for helhetlig helse er et svært betimelig, høyst aktuelt og ikke minst spennende initiativ som fortjener å bli tatt seriøst.

Jeg er glad for at forebygging av psykiske lidelser og tidlig psykisk helsehjelp er kommet på dagsordenen i oppstarten av valgåret.

Det er ikke sikkert at Høyres forslag om fastpsykologer ivaretar det forebyggende perspektivet godt nok.

I stedet for å sukke over medisinens manglende interesse for psykologi, bør psykologene vise hva de kan tilby somatikken.

Jeg er, i likhet med Sigrun Tømmerås og Vivian Berg, opptatt av at ikke-stigmatiserende omtale av folk skal etterstrebes.

Til tross for manglende dokumentasjon vet vi en del om prinsippene LP bygger på.

Miljøpersonalet forteller om bedring alt før elektrokonvulsiv behandling gis. Det medisinske fagteamet forklarer derimot all bedring med at ECT-behandling er gitt.

Vi er ikke en klinisk profesjon i en snever forstand – vi er en menneskeprofesjon i bred forstand.

Nå benytter jeg en privatpraktiserende psykolog, men jeg har også gått til flere offentlig ansatte. Det er enorm forskjell i kvalitet på arbeidet.

Å beskytte brukerne mot faglig uenighet er ikke i tråd med norsk offisiell helsepolitikk.