Vi har ennå ikke gitt slipp på hardheten i barneoppdragelsen. Derfor må vi sikre oss at vi fortsetter på Åse Gruda Skards vei, selv om vi stadig vekk blir tilbudt blindveier og farlige snarveier.
Ofte overser vi at vi har noko å læra av andre kulturar med andre former for barneoppseding. Då mister vi ikkje berre rikdomen i dei mange kulturformene som finst i verda. Vi let gå frå oss ein unik sjanse til å skjøna vår eigen kultur betre og drøfta kva slag barndom vi helst vil at barna våre skal ha.
Som Norges og dermed verdens første barneombud har artikkelforfatteren et sterkt engasjement for barns rettigheter. Som Åse Gruda Skards datter opplevde hun hvordan «Mor Åse» praktiserte budskapet om barns rettigheter og ansvar i sin egen familie.
På sytti-tallet utviklet Kalle Fürst problemorienterte TV-programmer om barn og foreldre, under kyndig veiledning av Åse Gruda Skard og Magne Raundalen. Programmene vakte oppmerksomhet og diskusjon, og fikk stor innflytelse.
Åse Gruda Skard var i første rekke pioneren for moderne barneoppseding i Noreg og den som meir enn nokon annan på 1900-talet gjorde barndommen til eit både fagleg og politisk tema.
Reidar Hjermann, PsykologBegge sitter i Psykologforeningens menneskerettighetsutvalg
Publisert:
1. desember 2005
FNs barnekonvensjon bør henge i glass og ramme på ethvert behandlingssted. Alle medarbeidere bør kjenne til innholdet i konvensjonen og hvordan ledelsen tenker at den skal etterleves i ord og handling.
Psykologifaget gir neppe sine utøvere noen selvskreven posisjon som barns forkjempere. Tvert om risikerer dagens psykologer å støtte en konserverende og defensiv holdning til barns livssituasjon. «Barns beste» dreier seg om langt mer enn forhold på innsiden av den enkelte familie.
Skien kommune har startet et forebyggende arbeid med sikte på å styrke et reelt samarbeid mellom skolen og familien. Arbeidet skal både være generelt helsefremmende og sikre at barn i risikosonen får ekstra støtte.
At betragte børn og unge som ligeværdige eksistenser har vist sig at være både velkomment og stærkt provokerende i sig selv. At beskrive den ideelle relation mellem forældre og børn, og voksne behandlere og deres unge klienter som ligeværdig har vakt stor angst, vrede og uenighed blandt nogle professionelle, og håb og glæde hos andre.
