Den 26. november 1942 gjennomførte noen kvinner en redningsaksjon for 14 barn som bodde på det jødiske barnehjemmet i Oslo. Lederen for aksjonen var barnepsykiater Nic Waal sammen med bestyrerinnen for barnehjemmet, Nina Hasvold. Redningen av barnehjemmet var en bragd som ikke har vært inkludert i den kollektive erindringen om krigen.
Historiefortelling som tilstreber samfunnsmessig integrasjon, får store omkostninger for dem som utelukkes fra de ærefulle fortellingene. Selv opplevde Kjersti Ericsson dette gjennom faren, som var motstandsmann og kommunist. En annen gruppe som falt utenfor de kollektive historiefortellingene var barn med tysk far og norsk mor.
Tryggheten kunne aldri bli som før hos barna som opplevde tyskernes straffeaksjon i Telavåg 1942. Som voksne har de et spesielt hjerte for de afghanske flyktningbarna som kom til bygda seksti år etter.
Ronald Grini vokste opp ved Kjeller flyplass utenfor Oslo, et strategisk viktig bombemål. Gjennom dagbøkene hans fra krigsårene får vi møte guttens tanker og opplevelser. De nær 100 notatene fungerer som ankerfester for hukommelsen.
Ungjenta Turid hadde flere familiemedlemmer som engasjerte seg i motstandsarbeid, og deltok selv i demonstrasjoner mot det tyske regimet. Sammen med faren opplevde hun en dramatisk flukt, men kom velberget over til Sverige. Kjæresten derimot ble tatt på grensen, og lenge visste ingen hva som hadde skjedd ham.
There is no justification for mental health responses to be delayed until weeks after a disaster happens. We hope that better systems for knowledge gathering will improve both the short and long-term responses to disasters.
Traumatiske opplevelser kan paradoksalt nok medføre positive psykologiske endringer for noen. Endringene kan være økt personlig styrke, bedre relasjoner til andre mennesker, eller nye prioriteringer i livet.
