Hva var de generelle og spesielle livsvilkårene for barn i Norge under og etter krigen? Vi tror deres opplevelser og erfaringer kan gi bedre forståelse, også for barn som rammes av krig i dag. Vi peker også på verdien av det som kalles tidsvitneforskning, livsløpsforskning, biografisk forskning og retrospektiv forskning.
I 1942, da Haldis Hjort var to år, ble hele familien hennes tvangssendt fra hjemmet sitt i Oslo til en liten landsby i Tyskland. I 1970 reiste hun tilbake. Gjensynet med det første stedet hun husker her på jord, traff mellomgolvet og brakte fram en strøm av minner.
Den 26. november 1942 gjennomførte noen kvinner en redningsaksjon for 14 barn som bodde på det jødiske barnehjemmet i Oslo. Lederen for aksjonen var barnepsykiater Nic Waal sammen med bestyrerinnen for barnehjemmet, Nina Hasvold. Redningen av barnehjemmet var en bragd som ikke har vært inkludert i den kollektive erindringen om krigen.
Historiefortelling som tilstreber samfunnsmessig integrasjon, får store omkostninger for dem som utelukkes fra de ærefulle fortellingene. Selv opplevde Kjersti Ericsson dette gjennom faren, som var motstandsmann og kommunist. En annen gruppe som falt utenfor de kollektive historiefortellingene var barn med tysk far og norsk mor.
Tryggheten kunne aldri bli som før hos barna som opplevde tyskernes straffeaksjon i Telavåg 1942. Som voksne har de et spesielt hjerte for de afghanske flyktningbarna som kom til bygda seksti år etter.
Children marked by the Second World War were often silent about painful experiences. Three cases illustrate how silence/the reticence came about and what lack of communication meant to the person. Transitions from silence to speech are analysed using a dialogical perspective on intersubjectivity.
Ronald Grini vokste opp ved Kjeller flyplass utenfor Oslo, et strategisk viktig bombemål. Gjennom dagbøkene hans fra krigsårene får vi møte guttens tanker og opplevelser. De nær 100 notatene fungerer som ankerfester for hukommelsen.
