Du er her

Debatt og kommentar

Publisert
5. juli 2012

Utallige eksperter har kommet med hver sine skråsikre uttalelser om Behring Breiviks mentale tilstand det siste året. Det eneste de har oppnådd, er å så tvil om bærebjelkene i deres egne fagfelt.

Står vi overfor ei politisk eller psykolgisk utfordring i Breivik? Begge er nok sentrale faktorar for å forstå kvifor tragedia hendte. Minst like viktig som kva vi gjer med Breivik, er spørsmålet kva vi skal gjere med den politiske mytologien han forsøker å skape.

«Vanlige borgere begår ikke massedrap», skriv Torgeir M. Hillestad i debatten mellom han og Arne Klyve i høve terroråtaka 22. juli. Det er – for å vera ærleg – ein ganske uinteressant observasjon.

Men verken psykologer eller psykiatere har kompetanse i rettspsykiatri kun i kraft av sin yrkestittel.

Det måtte en Breivik-sak til for å åpne døren til et av de mest lukkede rommene i samfunnet vårt.

Vi ser behovet for en gjennomgang av samtlige aktuelle helsepersonellgrupper, og de øvrige videreutdanningene i psykologi.

Når jeg som terapeut lytter til kroppens signaler, får jeg et innblikk i, og kan komme i møte, den andres smerte, subjektivitet og væren i verden.

Gjennom å dyrke vår egen egosentrisme skapes ofte lidelse. Nærværet kultivert gjennom praktisering av mindfulness kan gi et «ego-fravær», eller ego-gjennomsiktighet, som kan bidra til å fri oss fra lidelsen.

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 49, nummer 7, 2012, side 702-713

Kommenter denne artikkelen