Sakkyndighet engasjerer mange. I kjølvannet av debatten dukker det opp nye forslag til organisering av sakkyndig praksis. Men ikke alt nytt er nødvendigvis en forbedring.
Synes psykologer at det er stas om vi får sykmelde, tvangsinnlegge og skrive ut medisiner, eller ønsker vi en ny humanistisk revolusjon?
Kvifor er eg vorten skyteskive for psykologen og psykoanalytikaren?
Hvorfor er det ikke helt stuerent å trekke inn familien når man jobber med mennesker over 18 år i psykisk helsevern?
Psykologer bør kjempe hardere for å bevare sitt faglige mangfold og sin autonomi. Og også kjempe for andre behandleres autonomi.
