Peter G. Zehentbauer, spesialist i klinisk psykologi
Publisert:
5. april 2009
Det psykiske helsevernet for barn og unge (HVBU) er basert på tall som en ikke forstår effekten av over lengre tid. Dette fører til dårligere kvalitet av tjenestene til barn og unge.
Det er synd hvis kognitivpsykologene splitter faget og lar forsøkene på å fremheve sin egen påståtte overlegenhet føre med seg en nedvurdering av kollegers likeverdige praksis.
John Petter Fagerhaugs innsigelser mot mine påstander i forrige nummer kan kort oppsummeres med: «Hva er egentlig problemet (ditt) med tiden vi lever i?»
Den medisinske og psykiatriske forståelsen er bare av begrenset betydning i behandling av psykisk lidelse. Derfor må psykologisk fagkunnskap ta over forvaltningen av disse behandlingstilbudene.
Som fagpersoner har vi ukritisk sagt at vi skal hjelpe alle. Men hvis vi i spesialisthelsetjenesten ikke er klar på hvem vi skal og ikke skal hjelpe, er jeg redd kvaliteten på våre tjenester forringes.
«Hvorfor er det ikke psykologene som setter premissene i psykisk helsevern?» spør Oddli og Kjøs i sitt fagessay i dette nummeret av Tidsskriftet. Dessverre er det nettopp det de står for i innlegget sitt som hindrer psykologene i å bli mer innflytelsesrike.
Individualisering, marked og nyliberalisme er langt fra bare negativt. For meg innebærer individualismen menneskets evne til å ta vare på seg selv og andre.
