En omfattende undersøkelse av polikliniske pasienter viser at de som har høy utdannelse, inntekt av eget arbeid og som ikke trenger trygdeytelser, har størst sjanse til å få det beste og rimeligste behandlingstilbudet. Er det en slik profesjon vi vil være?
Vi kan som leger og psykologer vurdere om personen er i stand til å ta avgjørelser om eget liv. Men vi kan ikke sette oss til doms over pasientenes avgjørelser om sitt eget liv eller sin egen død.
Den fremtidige utfordringen ligger ikke i å forlenge menneskelivet for enhver pris. Dette reiser vanskelige og ømtålige spørsmål som går ut over debatten om aktiv dødshjelp.
Siri Erika Gullestad, PhD, professor, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
KONTAKT: s.e.gullestad@psykologi.uio.no
Publisert:
5. februar 2010
Å utvikle studentenes evne til kritisk refleksjon er et overordnet mål i all vår undervisning. Men grunnlagsdebatt og refleksjon forutsetter deltakelse både blant lærere og studenter.
I jobben min møter jeg mennesker med langvarige smerter. Jeg erfarer at vi psykologer kan hjelpe alvorlig syke til å få mest mulig livskvalitet, respekt og verdi. Med god hjelp ønsker de fleste å leve litt lenger.
Hensikten med innlegget mitt var ikke å egge til profesjonsstrid mellom lege og psykolog, eller å finne enda en arena for den godt kjente uenigheten mellom Vigeland og meg selv. Målet var å stimulere til debatt psykologene imellom.
Vi ønsker mer tid til fordypning og refleksjon i profesjons-studiet. Diskusjonen om vår rolle og stilling i samfunnet må gjennomsyre hele vår utdannelse.
