Skyttergraver eller dialog?

I en tid der Norsk Psykologforening jobber svært aktivt sammen med universitetene for å skape nye og konstruktive dialoger mellom akademia og profesjonen, velger professor Svein Larsen ved Universitetet i Bergen gamle og gjørmete skyttergraver som sitt utgangspunkt. Det er trist. Det blir ikke bedre av at den kritikken han retter mot Psykologforeningen egentlig fremstår som en flengende kritikk av hans egen arbeidsplass.

Vrengebilde

I sitt svar til mitt innlegg om psykologtitler i augustnummeret av Tidsskriftet latterliggjør Svein Larsen norske psykologers kompetanse. Man trenger ikke å være president i Norsk Psykologforening for å forbløffes av det voldsomme angrepet Larsen presenterer på sin egen kompetanse som psykolog. Man trenger ikke heller være fagforeningsleder for å være uenig i det bildet han tegner av psykologer generelt. Jeg tror verken arbeidsgivere, myndigheter, brukere eller Ola og Kari Nordmann generelt kjenner dette igjen.

Vi har ansatte som nærmest daglig er i kontakt med brukerorganisasjoner, politikere, arbeidsgivere og myndigheter. I tillegg har vi jevnlig kontakt med tilsynsmyndighetene for å sjekke ut hvilke vurderinger de gjør i forhold til psykologers virksomhet. Det bildet vi får er tilfredsstillende.

Kritikken rammer universitetene

Men la oss ta Svein Larsens virkelighetsbilde inn for et øyeblikk. Hvis hans kritikk hadde vært korrekt, ville den utvilsomt rammet universitetene hardest. Deriblant ham selv, som underviser der. Norsk Psykologforening har til nå hatt marginal innflytelse på innholdet i profesjonsutdanningene. Så hvis Larsen hadde hatt en sak å forfølge med hensyn til hva cand. psychol-kandidatene kan, måtte han nesten gjort det internt, og ikke minst gått i seg selv.

Også vi har gitt uttrykk for uro for utviklingen av profesjonsstudiene etter at universitetene har prioritert en massiv oppbygging av ulike bachelor- og mastergradsstudier i psykologi. Vi er derimot blitt forsikret om at kvaliteten på ingen måte er redusert ved profesjonsstudiet på grunn av denne oppbyggingen.

Jeg er trygg på at fakultetet i Bergen er oppriktig når det derfra blir hevdet at profesjonsstudiet fortsatt er viktig. Jeg tror fakultetsledelsen når den påstår at forskerkompetansen, teorikompetansen, kritisk tenkning og klinisk praktisk kompetanse er sikret. Det er den som gjør at psykologer kan utøve sin jobb som helsepersonell på den måten loven krever, og samfunnet forventer.

Antikvariske fiendebilder

I Svein Larsens polariserte verden er Norsk Psykologforening masterutdanningenes fiende. Dette er en antikvarisk fremstilling av virkeligheten. Hadde Larsen fulgt med i timen, eller hadde han for eksempel tatt en prat med sin egen fakultetsleder, Gerd Kvale, hadde han visst bedre. Ei heller er Psykologforeningen noen fiende av EuroPsy, snarere tvert i mot. Foreningen har i mange år har vært en aktiv pådriver for å få sertifiseringen på plass, og vi forbereder oss nå på å være forvalter av denne sertifiseringsordningen i Norge.

Hvis Svein Larsen ønsker at mastere i psykologi i Norge skal være del av det felles europeiske prosjektet EuroPsy, så er ikke Norsk Psykologforening hans fiende, men foreningen sitter snarere med nøkkelen i dette spørsmålet. I dette politiske landskapet er det allierte Svein Larsen trenger, ikke selvkonstruerte og antikvariske fiendebilder.

Psykologforeningen er allerede i gode dialoger med universitetene om psykologifagets fremtid i Norge. Det inkluderer Larsens eget fakultet i Bergen. I disse dialogene er fokuset vår felles interesse for å ivareta faget i møtet med samfunnet, og å sikre best mulig psykologikompetanse både i helsevesenet og andre steder. Jeg oppfordrer Svein Larsen til å komme seg opp av skyttergraven, og bli med på dette gode felles prosjektet.

tor@psykologforeningen.no