En polarisering mellom ukritisk overbegeistring og avvisende skepsis tåkelegger debatten om hvorvidt mindfulness-baserte behandlingsmetoder har et evidensgrunnlag.

Psykiske lidelser er sykdommer som må behandles, på samme måte som når du må sy igjen et åpent sår eller gipse en brukket legg.

Vi avdekker tilstander som krever behandling, men kan ikke gi det tilbudet som hjelper. I stedet må vi sørge for å dele ut plaster til så mange som mulig.

Når det hevdes at «alt annet har vært prøvd» før ECT administreres, siktes det i all hovedsak til andre behandlingsformer innenfor den biomedisinske sykdomsmodellen, mens utvikling og bruk av psykoterapeutiske metoder ikke prioriteres for den aktuelle pasientgruppen.

Å arbeide med mødre med barseldepresjon er utfordrende, fordi det også handler om et lite barn som er fullstendig avhengig av sine nære omsorgspersoner for fysisk og følelsesmessig overlevelse. Vi må spørre den det gjelder: Hvordan har du det, og hvordan kan vi hjelpe på best mulig måte?

Innlegget «Upresis gjengivelse av psykodynamisk terapi» i mars er et innspill til vår artikkel om psykologisk behandling av depresjon. Det gir oss en mulighet til å presisere hvor vi står, men også til å utdype eventuelle uklarheter i vår fremstilling.

Vi sier ja til at pasientens beslutningskompetanse skal vurderes i avgjørelser om tvangstiltak. Men vi sier nei til tvangsbruk overfor selvmordstruede.

Det nasjonale programmet for å hjelpe mødre med fødselsdepresjoner er skuffende nok ikke rettet mot å ha en positiv effekt på tilknytning.

«Elektrosjokk virker ikke», sto det med store bokstaver på forsiden av Tidsskriftets desembernummer 2011. Jeg håper det var en glipp, og ikke innledningen til en ny redaksjonell stil.