Du er her
- Vanskelig å kreve ressurser uten at vi har definert kvalitet
Hva er god behandling, hva skal til for å bli en god terapeut? Det bør Psykologforeningen mene noe om. Hvis ikke undergraver vi oss selv både som fagfolk og politiske aktører.
Det mener Even Rognan og Iver Sørlie Røhr, ledere for henholdsvis Buskerud og Oppland lokallag. De oppfordrer Psykologforeningen til å utarbeide kvalitetskriterier for klinisk praksis. De vil begynne med å øke kvaliteten på spesialistutdanningen. Men forslaget som landsmøtedelegatene skal ta stilling til i Sandefjord, er mer omfattende enn som så, og er både psykologfaglig og politisk begrunnet.
De mener krav om mer ressurser er problematisk uten å si noe om hva ressursene skal brukes til.
- Skal vi gi kravet om mer ressurser muskler, må vi først bli enige om hva vi mener er god kvalitet i helsetjenestene, enten de utøves i kommunene eller på sykehusene, sier de.
(Les forslaget om kvalitetskriterier helt nederst i denne saken).
«Flukt» fra offentlige helsetjenester
Hva er pasientene opptatt av, og hva bør vi derfor være opptatt av, spør de retorisk før de selv svarer: God behandling.
Hva skal så til for å bli en god behandler? Å oversette kunnskap til klinisk praksis, legge til rette for ferdighetstrening og for strukturerte tilbakemeldinger fra pasientene slik at psykologen kan yte best mulig hjelp.
- Det gjelder uansett hvor psykologer jobber og må være et ansvar på systemnivå, ikke et individuelt ansvar. Individualisering av ansvar kan i ytterste konsekvens gjøre at engasjerte og dyktige psykologer velger seg bort fra offentlige helsetjenester. Denne sammenhengen mellom faglige rammer og kvaliteten i tjenesten må vi forklare politikerne, sier de.
Hårete mål
Forslagsstillernes hårete mål er å samle psykologene på tvers av skoleretninger og interesser og vise helsepolitikere, helseforetak og brukere hvordan psykologifaget kan forbedre kvaliteten i tjenestene. De ønsker seg en tydelig beskrivelse av hvordan klinisk ekspertise kan konkretiseres, tilegnes, implementeres og opprettholdes.
- Hvordan vil det være mulig å samle seg om en felles oppfatning om hva som er kvalitet, for et fag der kunnskapsgrunnlaget utvikler seg hele tiden og der metodemangfoldet er så stort?
- Dette handler ikke om å bli enige om hvilke terapeutiske metoder som er best, men om å legge til rette for å bli god, uavhengig av hva du driver med. Dette behovet gjelder på tvers av terapeutiske skoleretninger, sier de.
- Har dere noen eksempler på fagmiljøer som har fått til det dere etterlyser?
- Både Gerd Kvale og Bjarnes Hansens fire dagers behandling av angstlidelser og Didrik Hegdals utvikling av Basal eksponeringsterapi i Vestre Viken er gode eksempler innenfor spesialisthelsetjenesten. Det samme er Stangehjelpas bruk av FIT (Feedback Informed Treatment) i kommunen. Dette er prosjekter drevet fram av ildsjeler. Men vi kan ikke basere kvalitetsutviklingen på ildsjeler, det må være et systemansvar.
Vil ruste opp spesialistutdanningen
De to forslagsstillerne vil starte med Psykologforeningens egen spesialistutdanning. De mener dagens utgave inneholder for lite opplæring i hva som må til for å omgjøre kunnskap til praksis, såkalt implementeringsarbeid. De ønsker seg en helt annen tilrettelegging av veiledning enn under dagens regime og mener det er på høy tid med mulighet for eksempelvis videoveiledning.
Iver Sørlie Røhr gir et eksempel:
- Jeg har 240 timer veiledning som en del av spesialistutdanningen. Men det er ennå ingen veileder som har sett meg jobbe. Det er som hvis en kunstelev går til sin læremester og forteller om vanskelighetene han har med å male en hest, uten å vise ham maleriet. Hvordan kan læregutten bli bedre av det?
- Vi må stille krav til ferdighetsutvikling som en del av veiledningen og høyere krav til de som holder kurs som en del av spesialistutdanningen, mener de.
Koster penger
I mai 2019 gjennomførte Psykologforeningen en undersøkelse blant medlemmene om hvordan de opplevde muligheten for å kunne gi god behandling: «Pasienter får ikke behandling ofte nok, eller god nok utredning», lød en av konklusjonene. Rognan og Røhr mener at forslaget om å etablere et felles sett med kvalitetskriterier for klinisk praksis er en del av løsningen på utfordringene som avdekkes i medlemsundersøkelsen.
- At en behandler må treffe pasienten minst én gang i uka for å kunne kalle det terapi, noen ganger to ganger i uka, er helt essensielt. I tillegg må vi kunne si noe mer spesifikt om hva som må til for å levere kvalitet – det som er innholdet i timene.
Det samme gjelder spørsmålet om når en pasient er ferdigbehandlet. De to forslagsstillerne er opptatt av hvordan det bør være mulig å diskutere dette med kolleger innenfor trygge rammer.
- Det vil dra i retning av god kvalitet. Når vi jobber godt med vanskelige saker og kan gi gode faglige begrunnelser på vanskelige avgjørelser, er det lettere å tåle arbeidspress i offentlige tjenester. Dette motvirker turnover og resignasjon hos behandlere, mener de.
- Det kommer til å koste penger, men det vil være bra for de som trenger hjelp, for fagutøverne og politikerne som har som mål å løse viktige samfunnsoppgaver.
Videoveiledning på trappene
I en kommentar til Psykologtidsskriftet opplyser Psykologforeningens visepresident for fag og utdanning, Heidi Svendsen Tessand, at foreningen allerede jobber med å legge til rette for videoveiledning og krav om direkte observasjon i spesialistutdanningen.
- Vi er i en prosess for å revidere utfyllende bestemmelser for veiledning. I dag godkjennes individuell veiledning via video, og vi utreder nå kunnskapsgrunnlaget for gruppeveiledning via video. Forslaget skal vurderes av fagutvalgene og deretter behandles av sentralstyret. Også kvalitetsforbedrende tiltak for spesialistløp og vedlikehold er på trappene, sier hun.
Kommenter denne artikkelen