I aprilutgaven av Psykologtidsskriftet undrer Julie Sture Sørensen seg over hva en «ordentlig» psykologjobb er. Det har jeg også lurt på.
Psykologer kan både anerkjenne og utforske unges kjønnsopplevelse. Det er ingen motsetning mellom de to prosessene.
Få psykologer er med på å utforme norsk politikk, og fraværet vårt merkes i utformingen av psykisk helsevern. Hvorfor er det sånn, og hva bør vi gjøre med det?
Hva utgjør den største samfunnsutfordringen: At noen ikke klarer å innordne seg arbeidslivet, eller den skjeve fordelingen av økonomiske goder?
Jeg ble advart mot spesialisthelsetjenesten. Jeg trosset advarslene. Her er mine refleksjoner.
Det er på tide å utarbeide retningslinjer som kan gi litt mer forutsigbarhet for fremtidige kursledere på fellesprogrammet.
For rask stadfesting av den unges sjølvopplevelse står i motsetnad til fri utforsking av unges kjønnsidentitet.
«Jeg må finne meg en ordentlig psykologjobb», overhørte jeg på arbeidsplassen min i pedagogisk-psykologisk tjeneste, PPT.
Den digitale tvangen er ikke forenelig med grunnverdiene våre.
En biopsykososial tilnærming til ME fremstår ideologisk snarere enn etisk og vitenskapelig forankret, skriver Frøydis Lilledalen.
