Debatter om diagnoser blir for ofte preget av overfladisk drøfting med hovedvekt på begrensninger med diagnoser.
Foreldre bør som hovedregel få innsyn i bekymringsmeldinger sendt til barnevernet.
Sakkyndighet engasjerer mange. I kjølvannet av debatten dukker det opp nye forslag til organisering av sakkyndig praksis. Men ikke alt nytt er nødvendigvis en forbedring.
Synes psykologer at det er stas om vi får sykmelde, tvangsinnlegge og skrive ut medisiner, eller ønsker vi en ny humanistisk revolusjon?
Kvifor er eg vorten skyteskive for psykologen og psykoanalytikaren?
