Du er her

Virker det nå?

Andreas Lund

Tilbakemeldingsverktøy er basert på et sviktende premiss om at det er mulig å følge med på om behandlingen faktisk virker.

Publisert
1. september 2020

Vi mangler gode metoder for å undersøke hvordan behandling virker i vanlig psykoterapeutisk praksis. Tilbakemeldingsverktøy og regelmessig utfallsmåling er ment å hjelpe klinikeren i å vurdere dette, men bidrar i stedet til at endring i pasientens tilstand forveksles med den faktiske virkning av terapien. Dermed kan tilbakemeldingsverktøy og utfallsmåling villede behandlere, forskere og pasienter i stedet for å rettlede dem. Dette er et problem vi bør ta på alvor.

Ingen behandling er garantert å være virksom i ethvert tilfelle. Å følge med på virkningen av tiltak er derfor en forutsetning for å justere behandlingen underveis. Observasjon av behandlingsvirkning danner grunnlaget for kliniske beslutninger om å videreføre, endre eller avslutte behandlingstiltak. En antakelse om at systematisk måling vil hjelpe klinikere i å følge med på behandlingsvirkning, har ført til utvikling av tilbakemeldingsverktøy (Lambert & Shimokawa, 2011) – i form av måleinstrumenter som brukes for å følge med på og gi tilbakemelding om enkeltpasienters behandlingsutvikling. Eksempler på veletablerte tilbakemeldingsverktøy er OQ-systemet (Lambert, 2015), Clinical Outcomes in Routine Evaluation (CORE; Barkham, Mellor-Clark & Stiles, 2015) og Partners for Change Outcome Management System (PCOMS; Duncan & Reese, 2015) – i Norge kjent som klient- og resultatstyrt praksis (KOR). Helsedirektoratet (2018) anbefaler bruk av tilbakemeldingsverktøy og regelmessig måling av behandlingsvirkning i pakkeforløp for psykisk helse og rus.

 

Du må være abonnent eller medlem av Psykologforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 57, nummer 9, 2020, side 666-672

Kommenter denne artikkelen

Barkham, M., Mellor-Clark, J., & Stiles, W.B. (2015). A CORE approach to progress monitoring and feedback: Enhancing evidence and improving practice. Psychotherapy, 52(4), 402–411. https://doi.org/10.1037/pst0000030

Barlow, D.H. (2010). Negative effects from psychological treatments: A perspective. American Psychologist, 65(1), 13–20. https://doi.org/10.1037/a0015643

Duncan, B.L., & Reese, R.J. (2015). The Partners for Change Outcome Management System (PCOMS) revisiting the client’s frame of reference. Psychotherapy, 52(4), 391–401. https://doi.org/10.1037/pst0000026

Goodyear, R.K., Wampold, B.E., Tracey, T.J.G., & Lichtenberg, J.W. (2017). Psychotherapy Expertise Should Mean Superior Outcomes and Demonstrable Improvement Over Time. The Counseling Psychologist, 45(1), 54–65. https://doi.org/10.1177/0011000016652691

Helsedirektoratet. (2018). Nasjonal plan for implementering av pakkeforløp for psykisk helse og rus 2018–2020 (IS-2734). Helsedirektoratet.

Higgins, J.P.T., Thomas, J., Chandler, J., Cumpston, M., Li, T., Page, M.J., & Welch, V.A. (2019). Cochrane Handbook for Systematic Reviews of Interventions. Wiley.

Kendrick, T., El-Gohary, M., Stuart, B., Gilbody, S., Churchill, R., Aiken, L., … Moore, M. (2016). Routine use of patient reported outcome measures (PROMs) for improving treatment of common mental health disorders in adults. Cochrane Database of Systematic Reviews. https://doi.org/10.1002/14651858.CD011119.pub2

Lambert, M. J. (2015). Progress feedback and the OQ-system: The past and the future. Psychotherapy, 52(4), 381–390. https://doi.org/10.1037/pst0000027

Lambert, M.J., & Shimokawa, K. (2011). Collecting client feedback. Psychotherapy, 48(1), 72–79. https://doi.org/10.1037/a0022238

Langkaas, T.F., Wampold, B.E., & Hoffart, A. (2018). Five types of clinical difference to monitor in practice. Psychotherapy, 55(3), 241–254. https://doi.org/10.1037/pst0000194

Lewis, D. (1973). Counterfactuals. Blackwell.

Meehl, P. E. (1955). Psychotherapy. Annual Review of Psychology6(1), 357–378. https://doi.org/10.1146/annurev.ps.06.020155.002041

Rousmaniere, T., Goodyear, R.K., Miller, S.D., & Wampold, B.E. (2017). The cycle of excellence: Using deliberate practice to improve supervision and training. John Wiley & Sons.

Rozental, A., Castonguay, L., Dimidjian, S., Lambert, M., Shafran, R., Andersson, G., & Carlbring, P. (2018). Negative effects in psychotherapy: Commentary and recommendations for future research and clinical practice. BJPsych Open, 4(4), 307–312. https://doi.org/10.1192/bjo.2018.42

Senn, S. (2016). Mastering variation: Variance components and personalised medicine. Statistics in Medicine, 35(7), 966–977. https://doi.org/10.1002/sim.6739

Shadish, W., Cook, T.D., & Campbell, D.T. (2002). Experimental and quasi-experimental designs for generalized causal inference. Houghton Mifflin.