Det er på grensen til etisk uforsvarlig at ikke flere psykologer tar innover seg utfordringen med et aldrende samfunn.
Ironien i at noen som skal opplyse andre om farene ved stress og selvforsakelse, selv svømmer i kortisol, har gått fra komisk til tragisk.
Det er fagetisk problematisk at psykologer ikke prioriterer dem som trenger oss aller mest.
Plagiering og konflikter om forfatterrekkefølge. Her er de vanligste forskningsetiske dilemmaene publiserende psykologer får i fanget.
Rekkevidden av psykologers kjøpekraft er enorm målt i menneskeliv. Er det ikke opplagt hvordan vi bør bruke den?
Vagheten i begrepet «biopsykososial» har vært brukt til å støtte en hvilken som helst psykososial hypotese eller intervensjon. Det er etisk problematisk.
Hvor skal vi som er psykologer, trekke opp grensen mellom fagutøvelse og privatliv?
I verste fall bidrar psykologer til å forsterke en kultur hvor det å oppleve smerte, ubehag eller relasjonelle gnisninger defineres som «feil».
Når kan jeg som psykolog sette foten ned og si «nei – denne pasienten kan jeg ikke lenger ha i behandling»?
«Jeg tror faktisk at du må hjelpe. Vi har ingen andre å spørre», sa tannlegen da hun ringte for tredje gang. Utsagnet vil for alltid gi ekko hos meg.
