Hvor skal vi som er psykologer, trekke opp grensen mellom fagutøvelse og privatliv?
I verste fall bidrar psykologer til å forsterke en kultur hvor det å oppleve smerte, ubehag eller relasjonelle gnisninger defineres som «feil».
Når kan jeg som psykolog sette foten ned og si «nei – denne pasienten kan jeg ikke lenger ha i behandling»?
«Jeg tror faktisk at du må hjelpe. Vi har ingen andre å spørre», sa tannlegen da hun ringte for tredje gang. Utsagnet vil for alltid gi ekko hos meg.
Hva gjør det med et menneske å få livet sitt brettet ut i tv og andre medier?
Bør vi ikke sjekke klientens finansielle helse før vi vender blikket innover?
Det er etisk problematisk når fagfolk låner autoritet til selvhjelpslitteratur som lover mer enn den kan holde.*
