Du er her

Debatt og kommentar

Publisert
5. mars 2015

På oppfordring skal jeg forsøke å skrive noe om organisering, systemer, New Public Management, køer og hva problemet egentlig er. Og noe om hva løsningen er.

Som yrkesaktiv psykolog opplever jeg nå for første gang å høre til en marginalisert gruppe. Jeg er for gammel. Jeg er over 67 år.

Å være selvmordstruet er en like sterk eksistensiell erfaring som det å være etterlatt.

Selv om kunnskapsgrunnlaget er usikkert, er det mye forskning som peker mot å vente med delt omsorg til barnet er tre år.

Hva slags diskurs bør vi ha etter Charlie, spør Tidsskriftets debattredaktør. Han spør videre: Har psykologien blitt individualisert og irrelevant i det offentlige rom?

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 52, nummer 3, 2015, side 231-243

Kommenter denne artikkelen