Mens vi i klinisk praksis veileder mødre i hvordan deres personlige egenskaper virker inn på relasjonen til deres barn, får vi knapt tilbakemeldinger på vår egnethet som behandler.
Det vil være et tap for så vel psykologstanden som samfunnet om faget innsnevres til en ren klinisk utdanning, en ren organisasjonspsykologutdanning, en ren pedagogpsykolog-utdanning og andre bindestreksutdannelser.
Som psykolog i barnvernfeltet faller jeg utenfor den tradisjonelle helsearbeiderrollen. Men psykologkompetansen er både relevant og nyttig i møte med barn, ungdom og deres familier.
En omfattende undersøkelse av polikliniske pasienter viser at de som har høy utdannelse, inntekt av eget arbeid og som ikke trenger trygdeytelser, har størst sjanse til å få det beste og rimeligste behandlingstilbudet. Er det en slik profesjon vi vil være?
Vi kan som leger og psykologer vurdere om personen er i stand til å ta avgjørelser om eget liv. Men vi kan ikke sette oss til doms over pasientenes avgjørelser om sitt eget liv eller sin egen død.
Den fremtidige utfordringen ligger ikke i å forlenge menneskelivet for enhver pris. Dette reiser vanskelige og ømtålige spørsmål som går ut over debatten om aktiv dødshjelp.
