Det er synd hvis kognitivpsykologene splitter faget og lar forsøkene på å fremheve sin egen påståtte overlegenhet føre med seg en nedvurdering av kollegers likeverdige praksis.
John Petter Fagerhaugs innsigelser mot mine påstander i forrige nummer kan kort oppsummeres med: «Hva er egentlig problemet (ditt) med tiden vi lever i?»
Den medisinske og psykiatriske forståelsen er bare av begrenset betydning i behandling av psykisk lidelse. Derfor må psykologisk fagkunnskap ta over forvaltningen av disse behandlingstilbudene.
«Hvorfor er det ikke psykologene som setter premissene i psykisk helsevern?» spør Oddli og Kjøs i sitt fagessay i dette nummeret av Tidsskriftet. Dessverre er det nettopp det de står for i innlegget sitt som hindrer psykologene i å bli mer innflytelsesrike.
Individualisering, marked og nyliberalisme er langt fra bare negativt. For meg innebærer individualismen menneskets evne til å ta vare på seg selv og andre.
