Du er her

Dette er en grunnbok i all psykoterapi

Virginia Axline: Play Therapy (1969)

Publisert
1. oktober 2020
Emner

I min studietid var jeg opptatt av hvordan psykoanalytisk teori om personligheten i samspill med andre kunne omsettes til praktiske handlinger i terapirommet. Jeg forestilte meg at det å la pasientene få åpne seg, fordi jeg ønsket det, var den minste utfordringen. Verre var det å skjønne hvordan det å åpne seg om sitt innerste kunne skape endring. Jeg trodde jeg måtte gjøre noe med det stoffet pasientene forærte meg, for at de skulle få noe igjen for å si alt til meg.

I min første praksisperiode ved en barnepsykiatrisk klinikk erfarte jeg denne problemstillingen gjennom fenomenet motstand, at ingen er udelt positiv til å få hjelp av en annen person, folk er ambivalente. Jeg leste så boken Play Therapy av den amerikanske selvpsykologen og rogerianeren Virginia Axline, og kjente meg straks igjen i teksten hennes. Jeg begynte å forstå at endring er en subtil, taus prosess mellom to personer som vokser med hverandre, som en funksjon av å lese og forstå hverandre. At prosessen skjer i det skjulte, uavhengig av og nesten til tross for alle bevisste tekniske handlinger. At det å åpne seg og endre seg er to sider av samme sak.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 57, nummer 10, 2020, side 784

Kommenter denne artikkelen