Du er her

Virksomme elementer

Vi trenger å vite mer om hvilke elementer i en behandling som er virksomme. Først da kan terapien tilpasses den enkelte klients behov på en effektiv måte.

Publisert
1. juli 2020
Emner

I Norge og internasjonalt har det de siste tretti årene vært en økning i forskning på manualbaserte program- og tiltakspakker rettet mot å forebygge og behandle psykiske vansker og lidelser hos barn og unge. Selv om enkeltstudier viser at noen slike programmer har god effekt, tyder oppsummert forskning på at tiltakene kun har lave til moderate positive effekter (Weisz et al., 2017). Det betyr at de ikke hjelper så mange som vi kunne ønske. Det ser heller ikke ut til at effektene har økt med tiden. Hvorfor viser ikke programmene bedre effekt?

Kamp for skamløshet kan ha et frigjørende potensial. Samtidig er det grunn til å minne om skammens regulerende funksjon i menneskelig samvær.

MATCH

CETA

KOBA – Forsterket skolestøtte


Du må være abonnent eller medlem av Psykologforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 57, nummer 7, 2020, side

Kommenter denne artikkelen

 

Arch, J.J., & Craske, M.G. (2009). First-line treatment: A critical appraisal of cognitive behavioral therapy developments and alternatives. Psychiatric Clinics, 32(3), 525-547. doi:10.1016/j.psc.2009.05.001

Collins, L.M. (2018). Optimization of behavioral, biobehavioral, and biomedical interventions: the multiphase optimization strategy (MOST). Springer International Publishing. doi:10.1007/978-3-319-72206-1

Engell, T., Follestad, I.B., Andersen, A. & Hagen, K.A. (2018). Knowledge translation in child welfare - improving educational outcomes for children at risk: study protocol for a hybrid randomized controlled pragmatic trial. Trials, 19(1), 714. doi:10.1186/ISRCTN38968073.

Engell, T., Kirkøen, B., Hammerstrøm, K.T., Kornør, H., Ludvigsen, K.H. & Hagen, K.A. (2020). Common elements of practice, process and implementation in out-of-school-time academic interventions for at-risk children: a systematic review. Prevention Science, 21(4), 545–556. doi: 10.1007/s11121-020-01091-w

Howe, G.W., Beach, S.R. & Brody, G.H. (2010). Microtrial methods for translating gene-environment dynamics into preventive interventions. Prevention Science, 11(4), 343-354. doi:10.1007/s11121-010-0177-2

Kazdin, A.E. (2019). Single-case experimental designs. Evaluating interventions in research and clinical practice. Behaviour Research and Therapy, 117, 3-17. doi:10.1016/j.brat.2018.11.015

Laland, H., Fuglesang, S., Kjøbli, J. (2017). MATCH – Modulbasert behandling for barn og unge med angst, depresjon, traumatisk stress og atferdsproblemer. I J. Kjøbli, Eng, H., Ertesvåg, S.K., & Frønes, I. (red.), Å mestre det vanskelige. Individrettede intervensjoner for barn og unge. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Leijten, P., Gardner, F., Melendez-Torres, G.J., van Aar, J., Hutchings, J., Schulz, S., ... & Overbeek, G. (2019). Meta-analyses: Key parenting program components for disruptive child behavior. Journal of the American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 58(2), 180-190. doi:10.1016/j.jaac.2018.07.900

Mulder, R., Murray, G. & Rucklidge, J. (2017). Common versus specific factors in psychotherapy: Opening the black box. The lancet psychiatry, 4(12), 953-962. doi:10.1016/S2215-0366(17)30100-1

Murray, L.K., Hall, B.J., Dorsey, S., Ugueto, A.M., Puffer, E.S., Sim, A., ... & Harrison, J. (2018). An evaluation of a common elements treatment approach for youth in Somali refugee camps. Global Mental Health, 5(e16). doi:10.1017/gmh.2018.7

Wampold, B.E. (2015). How important are the common factors in psychotherapy? An update. World Psychiatry, 14(3), 270-277. doi:10.1002/wps.20238

Weisz, J.R., Kuppens, S., Ng, M.Y., Eckshtain, D., Ugueto, A.M., Vaughn-Coaxum, R., … Fordwood, S.R. (2017). What five decades of research tells us about the effects of youth psychological therapy: A multilevel meta-analysis and implications for science and practice. American Psychologist, 72(2), 79-117. doi:10.1037/a0040360