Økt bruk av psykiske diagnoser for unge

Psykiske lidelser og ruslidelser rammer svært mange mennesker. De medfører en betydelig reduksjon i livskvalitet og var i 2016 de nest viktigste årsakene til helsetap i Norge (Folkehelseinstituttet, 2018). Blant unge i alderen 18 til 29 år er psykiske lidelser den vanligste årsaken til uførhet (Bragstad, 2018), noe som viser hvor viktig det er med forebygging og behandling. For å kunne organisere helse- og velferdstjenester på en effektiv måte trenger vi mer kunnskap om omfanget og utviklingen av psykiske plager og lidelser i de yngre aldersgruppene. Samtidig er forekomsten av psykiske plager og lidelser hos ungdom og unge voksne lite kjent, både nasjonalt og internasjonalt.

Spørreundersøkelser viser at andelen unge i Norge som rapporterer om psykiske plager, har økt. Ungdataundersøkelsen omfatter 666 000 ungdomsskole- og videregående-elever. Fra 2011 til 2019 økte andelen jenter som rapporterte om psykiske plager, fra 16 % til 22 %. Andelen var omtrent uforandret hos gutter (Bakken, 2020). I perioden 2015–2019, og blant videregåendeelevene spesifikt, økte andelen fra 26 % til 30 % hos jenter og fra 9 % til 12 % hos gutter (Bakken, 2020). Levekårsundersøkelsen til Statistisk sentralbyrå (SSB) omfatter aldersgruppen 16 til 24 år. Fra 2015 til 2019 økte andelen som rapporterte å ha vært deprimert det siste året, fra 8 % til 14 % blant kvinner og 4 % til 8 % blant menn (SSB, 2019). Blant ungdom i andre vestlige land har det også vært en økning i selvrapporterte psykiske vansker (Wiens et al., 2020).

Selv om spørreskjemastudiene tyder på en økt forekomst av psykiske plager og lidelser over tid, krever pålitelige anslag at man gjennomfører befolkningsbaserte studier med kliniske intervjuer. En internasjonal systematisk oversikt fant økning over tid både av hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD), autismespekterlidelser, angst og depresjon blant barn og unge (Collishaw, 2015). Funnene er imidlertid vanskelige å tolke fordi oversikten omfatter studier som dekker ulike tidsperioder, og som har brukt ulike metoder for å stille diagnoser. Diagnosekriterier endrer seg over tid, og mer åpenhet om mental helse kan ha økt tilbøyeligheten til å rapportere psykiske plager. Samtidig har også senere studier funnet en økning siden århundreskiftet i angst- og depresjonslidelser blant unge (Thorisdottir et al., 2017; Twenge et al., 2018). Norske befolkningsbaserte studier som har brukt kliniske intervjuer på barn, har funnet en økning av angstlidelser (Steinsbekk et al., 2022) og depressive lidelser (Morken al., 2021) fra 4 til 14 år. Den eneste tilsvarende studien av unge voksne fant en forekomst av psykiske lidelser på 26 % i aldersgruppen 20–29 år i 2020 (Knudsen et al., 2021). Vi vet imidlertid ikke hvordan forekomsten av psykiske lidelser blant unge har utviklet seg over tid.

Data fra helseregistre om bruk av legemidler og helsetjenester, og diagnoser på psykiske lidelser og plager, kan også gi indikasjoner på forekomsten. Data fra Reseptregisteret viser økt bruk av legemidler som virker på nervesystemet hos tenåringer og unge voksne i perioden 2004–2017 (Oslo Economics & Frischsenteret, 2020). Oslo Economics og Frischsenteret (2020) har analysert bruk av diagnoser for psykiske plager og lidelser blant unge i perioden 2008–2018 som er blitt registrert hos fastleger (fra KUHR) og i spesialisthelsetjenesten (fra NPR). I kullet som fylte 21 år i 2018 hadde 43 % kvinner og 32 % menn fått en diagnose for psykiske plager eller lidelser gjennom ungdomstiden (15–21 år), noe økning fra tidligere fødselskull (Oslo Economics & Frischsenteret, 2020). Rapporten viser imidlertid ikke hvor mye av økningen som skyldes psykiske lidelser alene, eller hvordan diagnosene fordeler seg mellom ulike undergrupper av psykiske lidelser.

Basert på tidligere undersøkelser er det altså uklart om det faktisk er en økning i psykiske plager og lidelser over tid hos unge, og hvordan forekomsten er fordelt på ulike undergrupper. Formålet med denne studien er å beskrive bruken av diagnoser for psykiske plager og lidelser for to ulike aldersgrupper, 15–21 år og 22–28 år, og se på om det er en økning over tid, og hvilke diagnosegrupper som eventuelt driver utviklingen.

Metode

Datamateriale

Vi innhentet avidentifiserte data på individnivå fra KUHR og NPR for alle behandlingsepisoder registrert av fastleger (primærhelsetjenesten) og i spesialisthelsetjenesten der en psykisk plage eller lidelse var oppført som hoved- eller bidiagnose. Vi definerte psykiske plager registrert av fastleger som diagnosekodene P01–P29 i ICPC-2, psykiske lidelser registrert av fastleger som diagnosekodene P70–P84 og P86–P99 (International Classification of Primary Care; World Health Organization, 2003) og psykiske lidelser registrert i spesialisthelsetjenesten som kodene F00–F99 i ICD-10 (International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems; World Health Organization, 1993).

For hver behandlingsepisode fikk vi utlevert informasjon om personens diagnose og datoen den ble stilt. Uttrekket ble gjort for fødselskullene 1986–1997, og datamaterialet inneholdt alle behandlingsepisoder i perioden 2008–2018. Dataene ble sammenstilt (koblet) med data fra SSB om personers kjønn og fødselsår. Datamaterialet inneholdt informasjon om totalt 4 632 136 episoder, fordelt på 2 350 001 episoder i årskullene 1986–1990 og 2 282 135 episoder i årskullene 1993–1997.

Dataene fra KUHR omfattet episoder hos fastleger i Norge, mens dataene fra NPR inkluderte opplysninger om polikliniske konsultasjoner, dagbehandlinger og innleggelser ved somatiske sykehus, psykisk helsevern for barn og unge, psykisk helsevern for voksne, private rehabiliteringsinstitusjoner som har avtale med helseforetak, tverrfaglig spesialisert rusbehandling og avtalespesialister innen somatikk og psykisk helsevern.

Beregning av antall personer med ulike diagnoser

For å fange utviklingen i ungdomsperioden ble fem fødselskull, født i årsspennet 1993 til 1997, fulgt fra de var 15 år til de fylte 21 år. For å fange utviklingen i ung voksen alder ble fem fødselskull, født i årsspennet 1986 til 1990, fulgt fra de var 22 år til de fylte 28 år (se tabell 1). Vi kunne slik undersøke om det var en økning i forekomsten i disse to aldersperiodene fra årene 2008–2014 til 2012–2018. For hvert fødselskull beregnet vi antall personer som i løpet av syvårsperioden hadde minst én behandlingsepisode, der en eller flere av de definerte diagnosekodene var oppgitt som årsak til episoden (hoved- eller bidiagnose). Resultatene ble uttrykt som andel av befolkningen med minst én diagnose i løpet av syvårsperioden og gruppert etter psykiske plager, diagnoser på psykiske lidelser stilt av fastlege eller i spesialisthelsetjenesten og diagnoser på psykiske lidelser som er stilt kun i spesialisthelsetjenesten. Diagnoser som er stilt i yngre alder – før denne syvårsperioden – er ikke inkludert, dersom de ikke også ble registrert i helsetjenesten i løpet av den gitte syvårsperioden. Ettersom en person kan ha flere diagnoser i løpet av syvårsperioden, kan samme person telles i ulike diagnosegrupper. Andelene i de ulike diagnosegruppene summeres derfor ikke til den samlede andelen med psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten.

Etisk godkjenning

Dispensasjon fra taushetsplikten ble gitt av Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (2018/2019/REK sør-øst).

Resultater

Utviklingen i psykiske diagnoser

Figur 1 viser andel av befolkningen som hadde fått diagnoser for psykiske plager eller lidelser i aldersgruppene 15–21 år og 22–28 år, etter kjønn. Figuren skiller mellom diagnoser for psykiske plager registrert av fastlege, psykiske lidelser registrert av fastlege eller i spesialisthelsetjenesten og psykiske lidelser registrert i spesialisthelsetjenesten. Tabell A1 og tabell A2 i appendiks viser antall personer som ligger bak prosentandelene beregnet i figur 1, for fødselskullene som fylte 21 og 28 år.

Andelen som fikk diagnoser for psykiske plager eller lidelser i alderen 15–21 år, har økt for både menn og kvinner over de fem fødselskullene vi studerte (figur 1, øvre panel). Dette gjelder også dersom vi kun ser på psykiske lidelser registrert i spesialisthelsetjenesten. I kullet som fylte 21 år i 2018, hadde 31 % av kvinnene og 22 % av mennene fått diagnoser for psykiske plager i alderen 15–21 år (blå linje i figuren).

Tabell 1

Observert alder blant de undersøkte fordelt etter fødselsår og observasjonsår

Andelen med diagnoser for psykiske plager økte med 19 % blant kvinner og 15 % blant menn over de fem fødselskullene vi studerte. Tilsvarende hadde 30 % av kvinnene og 23 % av mennene fått diagnoser for psykiske lidelser, enten i spesialisthelsetjenesten eller hos fastlege (grønn linje i figuren). Andelene økte over de fem fødselskullene vi studerte. I alt 24 % av kvinnene og 17 % av mennene hadde fått slike diagnoser stilt i spesialisthelsetjenesten (det vil si der diagnoser stilt av fastlege ikke ble tatt med) (rød linje).

For aldersgruppen 22–28 år var andelen diagnostisert med psykiske plager eller lidelser noe høyere. Her hadde 38 % av kvinnene og 27 % av mennene fått diagnoser for psykiske plager. Disse andelene har også økt over tid (figur 1, nedre panel). Når det gjelder diagnoser for psykiske lidelser registrert hos fastlege eller i spesialisthelsetjenesten (grønn linje), hadde 31 % av kvinnene og 23 % av mennene fått diagnoser. Dersom vi kun ser på diagnoser registrert i spesialisthelsetjenesten (rød linje), hadde 22 % av kvinnene og 16 % av mennene fått slike diagnoser.

Figur 1

Andel av befolkning som fikk minst én diagnose i alderen 15–21 år (øverst) og 22–28 år (nederst), i gitte diagnosegrupper. Etter kjønn og kalenderår for fylte 21 år (oppe) og fylte 28 år (nede).

Merknad. Andel av befolkningen i samme kjønn og aldersgruppe. Psykiske plager er definert ved ICPC-2-kodene P01–P29, psykiske lidelser er definert ved ICD-10-kodene F00–F99 og ICPC-2-kodene P70–P84 og P86–P99, og psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten er definert ved ICD-10-kodene F00–F99. Kilde: NPR og KUHR

Tabell 2

Antall og andel av befolkning som har fått minst én diagnose i spesialisthelsetjenesten i alderen 15–21 år, etter kjønn og fødselskull. Vekst (relativ) fra kullet født 1993 til kullet født 1997.

Tabell 3

Antall og andel av befolkning som har fått minst én diagnose i spesialisthelsetjenesten i alderen 22–28 år, etter kjønn og fødselskull. Vekst (relativ) fra kullet født 1986 til kullet født 1990.

Undergrupper av psykiske lidelser

Tabell 2 viser antall og andel av befolkningen som hadde fått minst en diagnose for psykiske lidelser i spesialisthelsetjenesten i alderen 15–21 år, fordelt etter diagnosegruppe, kjønn og fødselskull. Tabellen viser også prosentvis vekst fra 1993-kullet (fylte 21 år i 2014) til 1997-kullet (fylte 21 år i 2018). Tabell 3 viser tilsvarende for alderen 22–28 år. Blant kvinner utgjør angst- og depresjonslidelser de to største diagnosegruppene. I aldersgruppen 15–21 år hadde 13 % av kvinnene fått angstdiagnoser og 11 % depresjonsdiagnoser. Andelene med disse diagnosene var tilsvarende i aldersgruppen 22–28 år. Blant menn var diagnosene noe jevnere fordelt mellom diagnosegrupper, hvor atferdsforstyrrelser hos barn og unge (inkludert ADHD), angstlidelser, depresjonslidelser og rusrelaterte lidelser utgjorde de største gruppene.

Blant kvinner drev hovedsakelig angst- og depresjonsdiagnoser veksten i psykiske lidelser i perioden. Disse diagnosegruppene var i utgangspunktet størst, og har økt med mellom 18 % og 36 %. De fleste diagnosekategoriene har imidlertid hatt en vekst i perioden. I aldersgruppen 15–21 år har veksten vært betydelig også innen atferdssyndromer forbundet med fysiologiske forstyrrelser og fysiske faktorer (herunder spiseforstyrrelser) og personlighets- og atferdsforstyrrelser for voksne. I aldersgruppen 22–28 år har veksten vært betydelig også innen personlighets- og atferdsforstyrrelser for voksne, utviklingsforstyrrelser, psykisk utviklingshemming, og atferdsforstyrrelser for barn og ungdom. Blant menn var veksten i hovedsak drevet av en økning innen angstdiagnoser, både blant 15–21-åringer og 22–28-åringer, og i aldersgruppen 22–28 år skyldtes veksten også depresjonsdiagnoser og atferdsforstyrrelser. Diagnoser innen psykoselidelser (schizofreni) og rusrelaterte lidelser hadde til sammenligning liten eller negativ vekst i perioden.

Diskusjon

Andelen av den unge befolkningen som har fått diagnoser for psykiske plager og lidelser, har økt, både blant kvinner og menn. Blant kvinner er angst og depresjon de vanligste psykiske lidelsene, og det er disse diagnosegruppene som i størst grad har drevet veksten. Blant menn er diagnosene i større grad fordelt på flere grupper, herunder angst, depresjon, atferdsforstyrrelser (for eksempel ADHD) og rusrelaterte psykiske lidelser. Veksten blant menn er i hovedsak drevet av en økning i diagnoser for angst, depresjon og atferdsforstyrrelser.

En mulig forklaring på veksten kan være økt behandlingskapasitet. Antall fastleger per innbygger har økt, fra 8,3 fastleger per 10 000 innbyggere i 2008 til 9,0 i 2018 (+8,4 %) (Claus, 2019), men trolig er noe av denne økningen blitt tatt ut i form av redusert arbeidstid og kortere fastlegelister. I samme periode økte antall psykologer i helse- og sosialtjenesten fra 4109 til 6076 (+48 %) (Statistisk sentralbyrå, 2022), mens antall legespesialister i psykiatri økte fra 1349 til 1896 (+40 %) (Den norske legeforening, 2022).

Samfunnsendringer kan også påvirke forekomsten av psykiske lidelser. Perioden vi presenterer data fra, sammenfaller med fremveksten av sosiale medier, noe som kan ha bidratt til økningen i psykiske plager hos unge (Twenge et al., 2018). Forskning har vist en sammenheng mellom bruk av sosiale medier og økt forekomst av depressive symptomer, men de fleste studiene er basert på tverrsnittsdata og gir ikke grunnlag for konklusjoner om årsak (Vidal et al., 2020).

Større aksept for og oppmerksomhet om psykisk helse kan også ha bidratt til økt bruk av psykiske diagnoser. Mindre stigma kan senke terskelen både for å søke hjelp og å stille diagnoser. Krav om diagnose for å få ekstraressurser i skolen kan også ha medvirket til den observerte økningen. Videre kan endret praksis i helsetjenesten ha bidratt til vekst i enkeltdiagnoser. For eksempel kan økt bruk av ADHD-diagnoser for unge voksne handle om at denne diagnosen, i større grad enn før, oppfattes som hensiktsmessig å sette også i voksen alder. Økningen i utviklingsforstyrrelser blant de unge voksne kan delvis handle om økt oppmerksomhet rundt autismespekterforstyrrelser i behandlingsapparatet.

Det er også mulig at terskelen for å stille diagnoser blant fagfolk er blitt lavere, som gjenspeiler en samfunnsutvikling der normale utfordringer i livet blir sykeliggjort og grensene for normalitet gradvis innsnevres (Frances 2013). Beeker og medarbeidere (2021) har lansert en teori om en gradvis økende «psykiatrisering» i samfunnet, med økt risiko for overdiagnostikk og en dreining av tjenestene fra de alvorligst syke til dem med lettere psykiske plager. Våre resultater kan tas til inntekt for mulig overdiagnostikk, ved at økningen spesielt vises blant de mindre alvorlige psykiske lidelsene, der det kan være særlig vanskelig å trekke grensen mot normalitet. Økningen i diagnostisert ADHD og utviklingsforstyrrelser i voksen alder er i denne sammenhengen særlig interessant, da de som diagnostiseres i voksen alder, kan antas å ha en mindre alvorlig variant enn de som fanges opp som barn.

Økt bruk av psykiske diagnoser betyr ikke nødvendigvis at den psykiske helsen i befolkningen er dårligere enn før. Dersom flere også behandles for psykiske plager og lidelser, kan det ha bedret befolkningens psykiske helse. Den økende og omfattende bruken av psykiske diagnoser i ungdomsbefolkningen gir likevel grunn til bekymring. Dersom årsaken til økt diagnostisering er at flere har psykiske lidelser, utgjør dette et betydelig helsetap for unge. Dersom økningen er drevet frem av at flere oppsøker helsetjenesten og får tilbud om behandling for psykiske plager, er det grunn til å spørre om dette kan ha negative konsekvenser. Har ungdommene blitt friskere av oppmerksomheten, eller kan det tenkes at den medfører sykeliggjøring? En norsk studie indikerer at økt bruk av psykiske diagnoser i helsetjenesten kan ha bidratt til at flere unge faller utenfor utdanning og arbeidsliv (Markussen & Røed, 2020).

Styrken ved denne undersøkelsen er at den er basert på nasjonale registerdata og i prinsippet gir et komplett bilde av registrerte diagnoser. Studien har imidlertid også svakheter. På den ene siden må vi anta at ikke alle med psykiske plager eller lidelser oppsøker helsetjenesten. Det vil si at den reelle forekomsten kan være høyere enn det våre tall viser. På den andre siden er det forhold som tilsier at våre tall basert på registrerte diagnoser kan være høyere enn den reelle forekomsten av psykiske lidelser. Konsultasjoner i helsetjenesten registreres med én eller flere diagnoser, og det er ikke nødvendigvis slik at diagnosene er basert på en fullstendig utredning hver gang. Diagnosene vi teller, kan derfor være basert på en overordnet vurdering eller diagnoser stilt ved tidligere konsultasjoner, og feilregistrering kan forekomme. Det er grunn til å tro at diagnosene registrert i spesialisthelsetjenesten er mer presise enn hos fastleger. Videre har vi undersøkt samlede diagnoser over en syvårsperiode (syvårs periodeprevalens), som tilsier høyere tall sammenlignet med epidemiologiske studier som gjerne studerer periodeprevalens i en mer avgrenset tidsperiode. Våre prevalensanslag for aldersgruppen 22–28 er likevel på nivå med tidligere anslag basert på diagnostiske intervjuer i en norsk befolkningsstudie (Knudsen et al., 2021). En annen svakhet ved denne studien er at vi ikke har tatt høyde for at samme pasient kan ha flere psykiske diagnoser samtidig. En del av veksten i enkelte diagnosegrupper kan være drevet av økt registrering av bidiagnoser. Dette kan imidlertid ikke forklare at det samlede antallet med psykiske diagnoser har økt over tid.

Konklusjon

Vår undersøkelse viser at stadig flere unge får diagnoser for psykiske plager og lidelser, og at dette særlig gjelder diagnoser innen angst, depresjon og atferdsforstyrrelser. Det er uvisst om dette reflekterer en reell økning i psykiske plager og lidelser i den unge befolkningen. Vi mener at både pasienter, helsepersonell og samfunnet i sin alminnelighet gjør klokt i å drøfte dagens bruk av psykiske diagnoser og mulige årsaker til den økningen vi har beskrevet.

Appendiks

Tabell A1

Antall og andel av befolkning som har fått minst én diagnose i alderen 15–21 år, i gitte diagnosegrupper, etter kjønn og fødselskull. Vekst (relativ) fra kullet født 1993 til kullet født 1997.

Tabell A2

Antall og andel av befolkning som har fått minst én diagnose i alderen 22–28 år, etter kjønn og fødselskull. Vekst (relativ) fra kullet født 1986 til kullet født 1990.