Kandidatene

For meg er pasienters rett til sykemelding hos sin psykolog fortsatt en viktig sak. Den nåværende forsøksordningen skal evalueres i 2011. For terapeutisk aktivitet, og for å gjøre psykologer ytterligere verdifulle for pasienter og for tjenesteytere, er en permanent ordning med sykemelding noe som skal på plass.

Kronifisering av psykiske lidelser er av noen av de største helsemessige og helseøkonomiske utfordringene. Det å komme til tidlig, gjøres best i en lavterskelpsykologrolle i kommunen. Det må på plass et samvirke av økonomi slik at kommunene kan yte driftstilskudd til en lavterskelpsykolog, og staten på sin side kan yte økonomi etter aktivitet. Dette vil ligne på dagens modell med privatpraktiserende psykologer i spesialisthelsetjenesten, men må være åpent for ikke-spesialister. Modellen vil gi psykologen et faglig og administrativt spillerom til pasientens beste. Aktivitetsytelsene må omfatte all aktivitet som vi mener faller inn under lavterskel psykologarbeid.

Forhandlingskraft

Forhandlingsposisjonene våre er kontinuerlig viktige. For å kunne ivareta lønnsforhold må vi ha forhandlingskraft. Et forhandlingsfellesskap er nødvendig, og vi må påta oss ansvar og oppgaver inn i fellesskapet slik at våre allianser er godt sikret. Sykehusområdet er drivende for vår lønn og skal videreutvikles for tilfredsstillende lønnsforhold når det gjelder kompetanse og ansvar. Dette må være et kontinuerlig fokus for foreningen. Satsing på kompetanse og assistanse til lokale er viktig.

Statlige stillinger inklusive universiteter og forskning har uverdige lønnsforhold for akademisk personell som er psykologer. Dette bekymrer, og er en utilfredsstillende situasjon for oss i en ellers relativt god lønnsutvikling. Forhandlingene også for våre medlemmer i statlig sektor må gjøres helt ut lokalt, på samme måte som i helsesektoren og på kommuneområdet. Vår hovedorganisasjon Akademikerne må jobbe godt for lokal lønnsdannelse, og vi må ha ressurser til å bidra i arbeidet. Vi ønsker en annen statlig forhandlingsordning i løpet av de kommende tre årene.

Bedre rammevilkår for privatpraksis

Privatpraktiserende psykologer gir et godt tilbud med kompetent og høy behandlingsaktivitet per helsekrone. Privatpraksis utsettes for store administrative utfordringer. Omorganisering av de økonomiske rammevilkårene kommer i 2011. Rammevilkårene må inneholde gode økonomiske systemer for tjenesteyterne og gi økonomiske insentiver som gjør at tilbudet opprettholdes og utvides. Flere år med usikkerhet med hensyn til drift av privat psykologpraksis må i kommende periode erstattes med forutsigbare og gode rammevilkår.

Jeg brenner først og fremst for kvalitetsutviklingen innen faget vårt – at dette skjer gjennom samarbeid, og at den skal komme klientene våre til nytte. Å utvikle fag og å sikre kvalitet er et arbeid som krever innsats på mange nivåer. Psykologforeningen må sikre at vi har tilstrekkelig kompetanse, og at vi er til stede i fora der det er mulig å arbeide med påvirkning. Et godt eksempel på viktig påvirkningsarbeid er vår deltakelse i utformingen av Helsedirektoratets retningslinjer for utredning og behandling. Jeg har selv sittet i referansegruppen for utvikling av to av disse: psykoselidelser og bipolar lidelse, og ser hvor viktig det er å ha med dyktige fagpersoner som evner å formidle faget og å samarbeide med andre fag- og interessegrupper for å kunne sette et psykologfaglig preg på retningslinjene, og å ivareta kvaliteten i tjenestene. Dette er jo dokumenter som er styrende for hvordan vi i praktisk arbeid skal utøve faget vårt.

Det er også viktig at vi har de verktøy vi trenger for å være gode, selvstendige behandlere for klientene våre; henvisnings- og sykemeldingsrett er derfor en selvfølge. Jeg vil arbeide for at dette er på plass i løpet av neste landsmøteperiode.

Spesialistutdanning og prinsipperklæring

I denne landsmøteperioden har vi arbeidet mye med spesialistprosjektet, som jeg har hatt i oppgave å lede. Vi har gjort endringer som vil merkes, og som ivaretar mange av de tilbakemeldingene dere har gitt. Jeg ser på spesialistutdanningen som en del av «arvesølvet» vårt. Foreningens langvarige arbeid med spesialisering og den kontinuerlige prosessen med å kvalitetsutvikle denne ligger til grunn for en stor del av suksessen vi har hatt som profesjon i Norge.

Implementering av prinsipperklæringen om evidensbasert praksis er også noe jeg har jobbet mye med. Denne er nå tatt inn som førende retningslinje i alle dokumenter som gjelder spesialistutdanningen, og det er også igangsatt en diskusjon rundt hva prinsipperklæringen betyr for den enkelte psykologens praksis. På nyåret vil dette manifestere seg i en spennende spalte i Tidsskriftet, så her er det muligheter for å engasjere seg!

Forskning og formidling

Jeg er også opptatt av forskning, av at vi som forening må jobbe for å bedre forskernes lønns- og arbeidsvilkår og å arbeide mot skillet mellom forskere og klinikere. Jeg mener at helseforetakene, universitetene og Psykologforeningen i betydelig større grad må samarbeide om å utdanne, utvikle og bevare de gode forskningstalentene og å ivareta muligheten for god, klinikknær forskning – samt at klinikken skal oppleve å nyte godt av forskningen de bidrar til, gjennom kvalitetsutvikling og undervisning.

Jeg vil arbeide for at vi skal nå bredere ut med faget vårt, og at vi skal oppleves som tilgjengelige og nyttige. Med vår sterke posisjon som profesjon må vi bidra til å utvikle tjenestene slik at de innehar bedre kvalitet, og at flere får hjelp. I tillegg ønsker jeg psykologisk kunnskap inn på flere samfunnsarenaer enn i helsevesenet; faget vårt kan brukes til så mye mer enn det!

Sist, men ikke minst: Jeg ønsker å være en del av et lyttende og inkluderende lederskap, hvor dere som medlemmer opplever at vi er tilgjengelige, og at det er gode muligheter for dialog.

Faglig er jeg opptatt av psykologers rolle i akutt psykisk helsevern og i psykosomatikk. Det er utrolig spennende å se hva man kan få til ved en god kombinasjon av psykologisk og medisinsk/biologisk tilnærming. Jeg brenner også for Psykologforeningens hovedsatsingsområde med lavterskeltilbud til befolkningen, ikke minst til de eldre.

Psykologforeningen må også jobbe for å beholde den statusen som norske psykologer har. Psykologrollen og -profesjonen er under press fra mange kanter, og vi støter på mange dilemmaer i sammenheng med temaet profesjonen i endring. Etter mitt syn bør utdanningskapasiteten på profesjonsstudiet økes.

Utsatte barn må få tidligere og adekvat hjelp. Det er viktig å få flere psykologer i kommunen, slik at vi i samarbeid på tvers av etater og fagmiljøer kan bidra med vår kompetanse inn mot hjem, barnehage og skole. Vi bør ta tydelig ansvar og engasjere oss i utvikling og gjennomføring av gode tjenester. Vi må sørge for at barn av våre voksne pasienter nå får den hjelpen som er pålagt og helt nødvendig for å forebygge psykiske vansker hos neste generasjon.

Det er behov for flere psykologer med vedtakskompetanse i psykisk helsevern. Flere psykologer må oppfordres til å ta lederansvar. Fortsatt trengs stor innsats for å oppnå sykemeldingsrett og henvisningsrett.

Vi må sikre høyere lønn og god tilgang på veiledning for nyutdannede. Bedre lønnsbetingelser for psykologer i kommunene, samt gode videreutdanningsløp må prioriteres. l

Jeg er spesielt engasjert i utviklingen av psykologisk lavterskeltilbud og i å få psykologene ut i kommunene, som var hovedsatsningsområde i 2007–2010. Det har vært veldig spennende å være med på arbeidet som er blitt lagt ned for å kunne få realisert dette. Sentralstyret foreslår nå at hovedsatsningsområdet for 2010–2013 viderefører denne kommunale satsingen, men med tillegget «i et livsløpsperspektiv». Dette ønsker jeg å være med på, og det er en av hovedgrunnene til at jeg ønsker å stille til valg for en ny periode i Sentralstyret.

Profesjonen i endring har vært en engasjerende prosess som har vart over år. Det har vært spennende å være med i denne prosessen, med usikkerhet og uvisshet om hvor skal man gå og hva skal man gå inn for, til nå da Sentralstyret har kommet frem til et forslag som skal fremmes på landsmøtet.

Som psykolog i Kommune-Norge er lovfesting og oppbygging av et lett tilgjengelig og faglig godt psykisk helsetilbud på førstelinjenivå det jeg brenner mest for. Når slike tilbud etableres for barn og unge, avdekkes også det manglende tilbudet til unge voksne, voksne (enten de er foreldre eller ikke), samt til de stadig flere eldre. Skal spesialisthelsetjenesten ha mulighet til å utøve spesialiserte tjenester, må det være noen som yter generaliserte tjenester på et høyt faglig nivå.

Foreningen skal holde fanen høyt for våre brukere og for faget. Vi må derfor bidra aktivt til at brukernes stemmer får innvirkning både på samfunnsdebatt og fagdebatt og i behandling. Dette er en forutsetning for å drive vår virksomhet i pakt med prinsipperklæringen for evidensbasert praksis. Samtidig skal vi huske at denne erklæringen har to andre ben: forskning og klinisk erfaring. Vi må kunne vise at vi greier å stokke disse tre bena i vår daglige praksis.

Vi trenger en sterk profesjonsforening for å ivareta medlemmenes arbeids- og lønnsvilkår, og et godt samarbeid mellom vitale lokalavdelinger og et velfungerende sekretariat er avgjørende.

Psykologar kan hjelpa menneske med å handtera utfordringar, med å realisera sitt potensial og få eit mest mulig lykkelig liv. Vidare jobbar psykologar med ulike problemstillingar og fyller ulike roller. Eg er oppteken av korleis skuleringa profesjonsstudentane får, førebur dei for ei så mangslungen yrkesrolle.

Med min bakgrunn frå andre akademiske fag og studium i andre land, ser eg på profesjonsutdanninga med eit tverrfagleg og litt kritisk blikk. Eg har i16 år vore tilsett ved Psykologisk institutt, NTNU, som også har masterutdanning . Derfor ser eg behov for ei betre integrering av akademisk og klinisk psykologi.

Som fagleg engasjert person er eg opptatt av potensialet som ligg i omgrepet oppmerksomt nærvær («mindfulness»). Eg brenn også for tema som korleis barn og unges bruk av IKT kan påverka deira mentale helse og velvære. Eit intenst kommersielt press mot unge gjer noko med deira sjølvbilde og sosiale liv. På desse områda ønskjer eg fleire psykologar på banen.

Jeg brenner for tillit og trøkk! Tillit skapes når vi er tydelige og bidrar med noe som er relevant. Både i terapirelasjonen og i vår oppgave som samfunnsaktør skal vi være oppmerksomt til stede, og aktivt undersøke og fremme det som skaper vekst og god psykisk helse.

Når vi vet at halvparten av befolkningen får en psykisk lidelse i løpet av livet, må vi bruke vår kompetanse mye bredere enn bare i terapirommet. Psykologforeningen må fortsatt representere bredden i psykologien, ikke bare behandling i psykisk helsevern. Mennesket har mange andre helende relasjoner, som tilhørigheten i en gruppe og deltakelse i et samfunn.

Vi skal undersøke hva som virker for hvem. Psykologforeningens prinsipperklæring om evidensbasert praksis og debatten om hva som er god behandling, er et sunnhetstegn! Vi skal alltid være nysgjerrige på hva som skaper en terapeutisk relasjon, og være villige til kritisk å evaluere det vi holder på med. Vi skal ikke la noe kart bli så styrende at vi ikke ser terrenget. I det øyeblikk en psykologutdanning blir ren metodeopplæring, har vi tapt vår akademiske og vitenskapelige forankring.

Jeg brenner for at psykologer skal være med på å ta ansvar for utfordringene i helsefeltet i Norge. Her kan foreningens lokale tillitsvalgte spille en rolle. De er der fremtidens helse-Norge utformes.

En av fremtidens utfordringer er at skal vi ha samme pleiefaktor som i dag, må en av tre fremtidige arbeidstagere jobbe i denne sektoren, mot i dag en av seks. Et eksempel på hvor dette vil gjøre seg gjeldende, er den voksende gruppen av eldre med demens eller en sviktende psykisk helse. Tidlig i forløpet vil en kombinasjon av sosiale, tekniske tilpasninger være viktige. Her må man også vektlegge et familieterapeutisk perspektiv i oppfølgingen. Dette kan psykologer noe om.

Hvordan kan vi være med på å utvikle løsninger? Ved å gjøre bruk av at vi har lokale tillitsvalgte langs hele behandlingslinjen fra spesialisthelsetjenesten til kommunen, kan vi utveksle informasjon og synspunkter på et nivå nær dem det gjelder. Dette vil bidra til at våre tillitsvalgte kan komme med gode, fremtidsrettede innspill.

I hverdagen er jeg opptatt av behandlingsfaglige spørsmål. Jeg ønsker fortsatt arbeid for kvalitetssikring av våre tjenester. For meg betyr det blant annet å jobbe for god kvalitet på profesjonsstudiet og å utvikle og forbedre spesialistordningen. Det er viktig at Psykologforeningen er en synlig organisasjon og fungerer som premissleverandør i ulike psykologfaglige spørsmål.

Etter mange år i rusfeltet er jeg opptatt av at behandlingstilbudet for rusavhengige må styrkes, og spesielt er det viktig at unge kommer raskt til i behandling. Så må foreningen satse på fortsatt styrking av psykologfaglige tilbud i kommunene, og at vi får god dialog rundt samhandlingsreformen og mulighet til å påvirke nye tilbud.

I begynnelsen av min gjerning som tillitsvalgt var jeg veldig opptatt av lønns- og arbeidsvilkår for psykologene. Fortsatt brenner jeg for dette feltet. Men etter hvert oppdaget jeg at faktorer som jeg ikke hadde makt over, hadde stor innvirkning på hva jeg kunne få til som tillitsvalgt. Mange yrkesgrupper har de samme målene som oss psykologer, og arbeidsgivere må og skal forholde seg til alle. Det at psykologene opplever seg selv som flinkere og bedre egnet enn andre yrkesgrupper, er lite verdt dersom ikke dette er synlig i praksis.

Denne forståelsen førte til at jeg som tillitsvalgt har blitt mer opptatt av psykologers yrkesutøvelse – av at psykologer må ligge i front når det gjelder faglig utvikling og kvalitetssikring. Et eksempel er veiledningskontrakten som nå er under oppseiling. Det å få til en kvalitetssikring her er viktig. Etter min mening burde man i tillegg legge inn at alle veiledningstimer skal bygge på videoopptak av kandidaten. Da vil veilederen få mer informasjon om pasienten, men også om hvordan holder mål. Da burde ikke Psykologforeningen gjøre vondt verre ved å utstyre dem med en spesialisttittel. Et annet eksempel er evidensbasert praksis. Her er det viktig å lage ordninger som sørger for at den enkelte psykolog så langt det er mulig vet hva som forventes av nyere behandling.

Faglig er jeg opptatt av at det skapes sammenhengende behandlingskjeder for alle pasientgrupper mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Vi opplever altfor ofte at det ikke er klare retningslinjer for hvem som gjør hva på hvilket nivå, og at overgangene mellom tjenestene ikke blir gode. For noen pasientgrupper mangler vi helt en behandlingskjede. Jeg ønsker at oppbyggingen av det psykiske helsetilbudet i kommunen blir sett i sammenheng med de tjenester som er bygd opp i spesialisttjenesten. Satsingen på flere psykologer i kommunen må fortsette med uforminsket styrke.

Jeg har siden 2007 sittet som leder i spesialistutvalget for klinisk barne- og ungdomspsykologi. Derfor er jeg opptatt av at Psykologforeningen har en spesialistordning som i tillegg til å være faglig god sikrer den posisjon psykologer har i helsetjenesten, og imøtekommer nye krav fra styrende myndigheter. Spesialiteten for barn og unge står i et sterkt krysspress mellom faglig dybde og det å dekke hele bredden i feltet. Psykologforeningen bør fortsette å legge vekt på å tilby en moderne og fremtidsrettet spesialisering til sine medlemmer.

Jeg brenner for at Psykologforeningen skal fortsette som både fagforening og faglig forening, og hvor medlemskriteriet er autorisasjon som psykolog. Psykologforeningen står best på egne ben uten å inkludere medlemmer med annen fagbakgrunn.

Videre er det viktig for foreningen å ha kontinuerlig oppmerksomhet på og diskusjoner rundt evidensbasert psykologisk praksis, spesielt med tanke på kvaliteten i spesialistutdanningen og godkjenningen av frie spesialkurs. I forlengelsen av dette må foreningen jobbe for å fremme interessene til psykologer som er ansatt i vitenskapelige stillinger, slik at det blir mer attraktivt for psykologer å jobbe med forskning og fagutvikling. Profesjonens fortsatte fremtredende stilling er avhengig av at vi kan dokumentere at den jobben vi gjør, har den effekten vi påberoper.

I forlengelsen av Psykologforeningens suksessfulle satsing på psykologisk lavterskeltilbud er det viktig å legge vekt på at marginaliserte grupper som for eksempel asylsøkere/flyktninger og rusmisbrukere har rett til og behov for gode psykologiske helsetjenester.