Hva menes med begrepet «universelle menneskerettigheter»? Og hvordan skal Psykologforeningen forvalte disse? I hvilke konflikter er det greit å fordømme overgrep mot barn, og i hvilke skal man holde tann for tunge?
Jeg tror knapt det jeg leser i innleggene til Mona Saugstad og Morten Andersen om at foreningen vår ikke skal drive politisk aksjonisme gjennom sin tilslutning til støtteaksjonen «Ingen mennesker er ulovlige».
Hjerneforskning kan nok være en kilde til optimisme, men da snakker vi om grunnholdninger på nivå med humanistisk psykologi og læringspsykologi. Psykologisk behandling må ta utgangspunkt i atferd.
Jeg tror fortsatt at noe av forbedringspotensialet i norsk rettspsykiatrisk praksis ligger i å redusere innslaget av klinisk skjønn med mer etterprøvbare metoder.
