I april skrev vi om den pågående revisjonen av diagnosesystemene. Her er noen reaksjoner. Ved neste revidering av DSM er det bl.a. forslag om å ta inn […] en diagnose for barn og unge som kanskje kan komme til å utvikle psykose i fremtiden. Ledelsen i Norsk psykiatrisk forening kjemper for å få inn dette vage kriteriet, med lav klinisk relevans og fare for overmedisinering, stigma og tidlig trygding av et flertall som ikke utvikler psykose – prisen for å fange opp, eller «redde» et mindretall. Og her er det at overforenklingen setter inn og hele argumentasjonen faller fra hverandre: Spørsmålet om hjelp – ikke hjelp, blir et spørsmål om føre-var-diagnostisering, medisinering o.s.v. eller ingenting. Stilt overfor disse to alternativene vil de fleste som spørres velge «hjelp». Samfunnsforsker Ragnfrid Kogstad på Sigruns blog 1. mai
Forskere bekymrer seg for at utviklingen skjer i feil rekkefølge; først kommer diagnosen, og deretter kommer kanskje funnene som skal gi støtte til merkelappene. […] Sjefredaktør Bjørnar Olsen tydeliggjør i sin leder hvilke konsekvenser en utvikling av slike «føre-var-diagnoser» kan få, der nettopp diagnosene kan utløse forskningsmidler og behandlingsressurser til områder som i dag sliter med finansieringen. […] Hvor går grensene for hva de profesjonelle skal involveres i? Trekkes det forebyggende perspektiv for langt, er det en reell fare for at de som trenger det mest, taper i konkurransen om ressursene. Hilde Hem på Erfaringskompetanse.no 8. april
Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 48, nummer 6, 2011, side
Kommenter denne artikkelen