Siri Gullestad og Bjørn Killingmo har gitt ut noe så sjeldent som en 233 siders lærebok i psykoanalytisk terapi, 35 år etter Killingmos første bok, Den psykoanalytiske behandlingsmetode, og nærmere seksti år etter Harald Schjelderups Nevrosene og den nevrotiske karakter. Hvor plasserer boken norsk psykoanalytisk tenkning i forhold til samtidens internasjonale strømninger?
