«Hun ‘laika’ ikke bildene mine i hele går, det kan ikke forstås som noe annet enn en avvisning», sa han. Den skråsikre tolkningen hans gjorde meg nysgjerrig.
Noen diagnoser er mer «trendy» enn andre. Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse er ikke en av dem.
Hun kommer. Hun setter seg i stolen. Hun sier ingenting.
Hvor lett er det, som fersk psykolog, å utfordre når den terapeutiske selvtilliten svinger? Er det ikke tryggere å bare lytte?
