Du er her

Ikke vanlig gruppeterapi

TVILER PÅ REALISMEN Anmelder ogr gruppeanalytiker Sunnøve Ness Bjerke er i tvil om «Jeg mot meg» gir et realistisk bilde av hva psykisk lidelse og gruppeterapi er for noe. Foto: Andris Visdal/Anti

Sesong 2 av «Jeg mot meg» kan gi inntrykk av at ungdommens problemer løses gjennom støtte fra gruppa, noe som blir i overkant enkelt. Men så er jo heller ikke dette en vanlig terapigruppe.

Publisert
6. november 2018

HELT SIDEn forhåndsannonseringen har jeg fulgt «Jeg mot meg»-serien på NRK med stor interesse. Etter sesong 1 var jeg mest begeistret; gruppeformatet ble synliggjort, ungdommenes mot og styrke i å vise fram sine problemer imponerte, og Peder Kjøs’ åpenbare ordentlighet og alvor i prosjektet var betryggende. Skepsisen fra min side handlet om etiske dilemmaer knyttet til eksponering av deltakerne, og gruppeterapifaglig om hva som faktisk ble vist; var dette gruppeterapi? Flere av oss gruppeterapeuter stusset også over at NRK valgte en psykolog uten gruppepsykoterapiutdanning som seriens terapeut. Med sesong 2 fortsatte interessen, men jeg har savnet å få følge gruppeprosessen i tilleggsmaterialet NRK la ut i sesong 1. At jeg nå kjenner meg enda mer som en kikker, kan handle om at jeg som godt voksen psykiater ikke tilhører programmets målgruppe, og er enda mindre fortrolig med formen når jeg kun får se de ferdig redigerte, oppstykkede TV-episodene.

Jeg tror fortsatt dette er «god TV», som treffer sin unge målgruppe. Formålet med programmet – å synliggjøre og normalisere unge menneskers psykiske strev og vise at det hjelper å være åpen om sårbare tema – virker å bli nådd. Gir serien et realistisk og riktig bilde til andre ungdommer som sliter, av hva psykisk lidelse og terapi er, og hvordan gruppeterapi foregår? Jeg er sterkt i tvil. Jeg tror det bildet som tegnes, lander for langt unna det alminnelige, og løsningene kan oppfattes som enklere enn de faktisk er. Enkelte har kritisert serien for å ikke ta hensyn til hvilke konsekvenser selveksponeringen kan få for disse unge menneskene. Jeg er usikker på hvor godt denne kritikken treffer. Kanskje har de mer ytringsvett enn oss godt voksne. Før serien slutter, framstår også alle som vinnere innenfor sine definerte problemområder. Men at serien er etisk uproblematisk, tenker jeg debatten i kjølvannet har vist at den ikke er.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 11, 2018, side 1060-1062

Kommenter denne artikkelen