Du er her

Pårørende som kunnskapskilde

Å innhente kunnskap fra pårørende i psykisk helsevern for voksne kan være nødvendig for at psykologen skal utøve anerkjent klinisk praksis og praksis i tråd med gjeldende lovverk.

Publisert
4. januar 2021

Hva bidrar foreldrene med i hverdagen til sin voksne sønn med tilbakevendende depresjon? Hvilke endringer har ektefellen lagt merke til etter at partneren begynte i kognitiv terapi mot angst? Hva tror foreldrene til datteren med psykose at hun ville ha ønsket om hun hadde kunnet samtykke? Svarene på disse spørsmålene vil ofte være nyttige for psykologen å ha kjennskap til. Psykologer behandler som regel sine pasienter i avgrensede perioder innenfor gitte rammer, mens pårørende lever med de som er syke, ofte hele døgnet, gjennom år.

Vi vet at systematisk involvering av pårørende kan bidra til mange positive utfall for pasienten. Den systematisk litteraturgjennomgangen som ble gjennomført ved utarbeidelsen av nasjonal Pårørendeveileder (2017) samt litteratursøk høsten 2019, viser at involveringen av pårørende kan føre til bedre sosial fungering (Magliano et al., 2006, West et al., 2014), redusere risiko for tilbakefall (Pharoah, 2006, D’Souza, Piskulic, & Sundram, 2010), gjøre det lettere å komme i arbeid (McFarlane, 2003) og påvirke pasientens tilpasning til sykdom og emosjonelle helse på positive måter (Fisher & Weihs, 2000). Positive utfall av det å involvere familiene er tydelig ved førstegangspsykose (Fuser-Poli, McGorry & Kane, 2017), bipolar lidelse (Miklowitz & Chung, 2016, Reinares et al., 2016), schizofreni (Chen et al., 2016, Okpokoro et al., 2014, Sin & Norman, 2013), alkoholavhengighet (Templeton et al., 2010), spiseforstyrrelser (Steiger, 2017), OCD (Yanagisawa et al., 2015) og alvorlige depresjoner (Brady, Kangas & McGill, 2016).

Du må være abonnent eller medlem av Psykologforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 58, nummer 1, 2021, side 38-46

Kommenter denne artikkelen

Brady, P., Kangas, M. & McGill, K. (2016). «Family Matters»: A Systematic Review of the Evidence For Family Psychoeducation For Major Depressive Disorder. Journal of Marital and Family Therapy.

Bøckmann, K. og Kjellevold, A. (2015). Pårørende i helse- og omsorgstjenesten, 2. utgave. Fagbokforlaget.

Chen, L.-F., Liu, J., Zhang, J., & Lu, X-Q (2016). Non-pharmacological interventions for caregivers of patients with schizophrenia: A meta-analysis. Psychiatry Research, 235, 123-127.

Chien, W.T., Thompson, D.R., Lubman, D.I. et al. (2016). A randomized controlled trial of clinician‐supported problem‐solving bibliotherapy for family caregivers of people with first‐episode psychosis. Schizophrenia Bulletin, 42:1457‐66.

Dahm, K.T., Landmark, B., Kirkehei, I., Bruberg, K.G., Fønhus, M.S. & Reinar, L.M. (2011). Tiltak for å støtte pårørende til hjemmeboende personer med demens. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, Rapport 06-2011.

Danielsen, K., Haugum, M., Iversen, H.K.H. & Holmboe, O. (2017). Pasienters erfaringer med døgnopphold innen psykisk helsevern, 2016. Folkehelseinstituttet. Rapport 2017:317.

D’Souza, R., Piskulic, D., & Sundram, S. (2010). A brief dyadic group based psychoeducation program improves relapse rates in recently remitted bipolar disorder: A pilot randomized controlled trial. Journal of Affective Disorders, 120, 272-276.

Fisher, L. og Weihs, K. (2000). Can addressing family relationships improve outcomes in chronic disease? Journal of Family Practice, 49, 561–566.

Fjell, A., Hymer, I.S., Damman, B. & Gjermundsen, K. (2013). Kunnskapsbasert familiesamarbeid ved psykose. Arbeidsbok for enkeltfamiliesamtaler. Oslo Universitetssykehus.

Fuser-Poli, P., McGorry, P.D. & Kane, J.M. (2016). Improving outcome of first-episode psychosis: an overview. World Psychiatry, 16(3).

Helsedirektoratet (2017). Veileder om pårørende i helse- og omsorgstjenesten, IS-2587. Oslo: Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet, Rundskriv IS-1/2017: Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med kommentarer, Oslo 2017.

Helsedirektoratet (2018). https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/pakkeforlop-for-psykisk-helse-og-rus. Lest 08.1118

Helsepersonelloven. Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v.

Innst. 40 S (2015–2016) Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.

Kjellevold, A. (2018) Pårørendeinvolvering i saker om tvang overfor helserettslig myndige. I B.H. Østenstad, C. Adolphsen, E. Naur & H. Sinding Aasen, Selvbestemmelse og tvang i helse- og omsorgstjenesten (194-225). Fagbokforlaget.

 

Magliano, L., Fiorillo, A., Malangone, C., De Rosa, C. & Maj, M. (2006). Patient functioning and family burden in a controlled, real-world trial of family psychoeducation for schizophrenia. Psychiatric Services, 57(12), 1784-1791.

 

Martin-Carrasco, M., Fernandez-Catalina, P., Dominguez-Panchon, A.I., Concalves-Pereira, M., Gonzalez.Fraile, E., Munoz-Hermoso, P., & Ballesteros, J. (2016). A randomized trial to assess the efficacy of a psychoeducational intervention on caregiver burden in schizophrenia. European Psychiatry, 33, 9-17.

 

McFarlane, W.R., Dixon, L., Lukens, E. & Lucksted, A. (2003). Family psychoeducation and schizophrenia. A rewiev of the litterature. Journal of Marital and Family litterature, 29(2), 223-246.

McFarlane, W. (2007). Integrating the family in the treatment of psychotic disorders. Tidsskrift for Norsk psykologforening, 44(5), 598-605.

Meld. St. 29 (2012-2013) Morgendagens omsorg.

Meld. St. 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet.

Miklowitz, D. J., & Chung, B. (2016). Family‐focused therapy for bipolar disorder: Reflections on 30 years of research. Family Process, 55(3), 483-499.

Okpokoro, U. (2014). Family intervention (brief) for schizophrenia. Cochrane Database of Systematic Reviews, (3), CD009802.

Pasient- og brukerrettighetsloven. Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter.

Pharoah, F., Mari, J., Rathbone, J. & Wong, W. (2006). Family intervention for schizophrenia (review). Wiley: The Cochrane collaboration, issue 4.

Prop. 49 L (2016-2017) Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven m.m. (styrket pårørendestøtte).

Psykisk helsevernloven. Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.

Reinares, M., Bonnin, C. M., Hidalgo-Mazzei, Sanches-Moreno, J., Colom, F., & Vieta, E. (2016). The role of family interventions in Bipolar disorders: A systematic rewiev. Clinical Psychology Rewiev, 43, 47-57.

Ruud, T. et al. (2015). Barn som pårørende – Resultater fra en multisenterstudie, IS-0522. Oslo: Helsedirektoratet.

Sin, J., & Norman, I. (2013). Psychoeducational interventions for family members of people with schizophrenia: amixed-method systematic rewiev. Journal of Clinical Psychiatry, 74(12), 1145-62.

Statens helsetilsyn (2005a). Avslutning av tilsynssak, 15. juli 2005, ref. 2005/486ISYS/, Oslo: Statens helsetilsyn.

Statens helsetilsyn (2005b). Avslutning av tilsynssak, 13. april 2005, ref. 2004/1656 I NCD, Oslo: Statens helsetilsyn.

Statens helsetilsyn (2014a). Svikt i samhandling, kommunikasjon og kompetanse i alvorlige hendelser … kunne dette skjedd oss? Rapport nr. 3/2014, Oslo: Statens helsetilsyn.

Statens helsetilsyn (2014b). Rapport i tilsynssak etter varsel om alvorlig hendelse, 19. november 2014, Oslo: Statens helsetilsyn.

Steiger, H. (2017). Evidence-informed practices in the real-world treatment of people with eating disorders. Eating disorder: The journal of treatment and prevention, 25(2), 173-181.

Syse, A. (2016). Psykisk helsevernloven med kommentarer, 3. utgave,. Gyldendal Norsk Forlag.

Templeton, L., Welleman, R. & Russel, C. (2010). Psychological interventions with families of alcohol misusers: A systematic review. Addiction Research & Theory, 18(6), 616-648.

Yanagisawa, Y., Matsuura, N., Mukai, K., Nakajima, A., Motoyama, M., Yamanishi, K., Yamada, H., Hayashida, K., & Matsunaga, H. (2015). Clinically related or predictive factors and impacts on long-term treatment outcomes of involvement behaviors in patients with obsessive-compulsive disorder. Comprehensive Psychichatry, 60, 105-113.

Yesufu-Udechuku, A., Harrison, B., Mayo-Wilson, E., Young, N., Woodhams, P., Shiers, D., Kuipers, E. & Kendall, T. (2015). Interventions to improve the experience of caring for people with severe mental illness: systematic review and meta-analysis. The British Journal of Psychiatry, 206(4), 268-274.

Weimand, B. (2012). Experience and Nursing Support of Relatives of Persons with Severe Mental Illness. Dissertation, Karlstad University Studies 2012:17.

West, A.E., Weinstein, S.M., Peters, A.T., Katz A.C., Henry, D.B., Cruz R.A., & Pavuluri, M.N. (2014). Child- and family-focused cognitive-behavioral therapy for pediatric bipolar disorder: A randomized clinical trial. Journal of the American Academy of Child and Adolescent Psychiatry, 53, 1168-1178.

WHO (1999). ICD-10. Psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser. Kliniske beskrivelser og diagnostiske retningslinjer. Universitetsforlaget