Diskusjonen i kjølvannet av min kronikk om miljøkrise i tilknytningspsykologien, er symptomatisk for hvordan fagmiljøer med sterke egeninteresser forholder seg til ny kunnskap.
Vi verdsetter Fredrik Sylvester Jensens initiativ til en diskusjon om kompliserte utviklingsprosesser. Dessverre bommer han i referanser og slutninger.
Vi bør erkjenne at vi har overvurdert miljøets betydning for psykologisk utvikling. Det er pussig at det ikke har materialisert seg tydeligere i klinisk praksis.
