Faseorientert traumebehandling representerer den rådende diskurs for arbeid med traumer og krenkelser i offentlig psykisk helsevern i Norge i dag. Dette essayet er et forsøk på å åpne opp feltet: Gjennom bidrag fra empirisk forskning, psykoanalyse og skjønnlitteratur argumenteres det for en forsiktig behandlingsoptimisme og åpenhet for det ordløse og uvisse. Kanskje finnes det ikke alltid ord som kan beskrive visse grusomme erfaringer på et tilfredsstillende og etisk vis?