1 kommentarer til Ser vi slutten på offentlig finansiert langtidsterapi?

«Man driver ikke støttesamtaler over tid hos private med avtale.» Å lese denne setningen, var som å få en knyttneve i magen. For disse støttesamtalene, er det som har reddet livet mitt.

For snart 3 år siden ble jeg henvist til psykisk helsevern - poliklinisk behandling ved et sykehus, men fikk avslag fordi jeg var "for frisk". Jeg følte meg alt annet enn frisk, og avvisningen var vond å få. Jeg var imidlertid så heldig at jeg fikk komme til en dyktig og tålmodig avtalespesialist, som jeg har hatt ukentlige samtaler med i over 2 år.

Og jeg må si at jeg i dag er glad for at jeg ble avvist på sykehuset. For der hadde jeg nok raskt blitt stemplet som "behandlingsresistent". Jeg er pasienten som trenger mye tid, grunnet barndomstraumer. "Barndommen er kort, men varer for evig". Og nei, det er ikke regresjonsterapi vi holder på med. Det tar tid å bygge tillit og stole på, når man har blitt sviktet på det groveste som barn.

Etter å ha fulgt denne debatten, ser jeg for meg 2 skrekkscenarioer:

1. Om jeg som langtidspasient hadde mistet terapeuten min nå, fordi det ikke var så gode utsikter til ytterligere bedring, hadde jeg rett og slett ikke maktet dette livet. Jeg kan forstå at dette kan oppfattes som et dramatisk og truende virkemiddel, men det er sannheten. Det er bare sånn det er, en ren faktaopplysning. Den psykiske smerten, ja hva kan den drive oss til å gjøre...

2. Om jeg som langtidspasient må betale behandlingen min selv, da går jeg personlig konkurs. Inntekten min er allerede redusert til et minimum pga arbeidsuførhet. Særlig i disse dager når alt har blitt dyrere, uten at stønadene har økt i takt med dette.

Så jeg undres, som langtidpasient; er ikke livet mitt mer verdt?