3 kommentarer til Kjønnsinkongruens i et større perspektiv

For å adressere kommentarene til Anna Yudin og Sandra Krogh-Bjerke, ønsker jeg å starte med sistnevnte først, det vil si Sandra Krogh-Bjerke:

Jeg tror ikke at det er noen motsetning i det jeg etterspør og det du etterlyser i din kommentar. I likhet med deg, så syns jeg nettopp at debatten trenger en faglig og intellektuell redelighet - ikke polarisering og steile fronter.

Jeg personlig har satt meg inn i den tverrfaglige forskningen og litteraturen rundt kjønnsinkongruens, og særlig det du løfter opp rundt biologi, nevrovitenskap, endokrinologi, filosofi.

For å kommentere litt på prosessnivå, jeg finner dine to formuleringer med "sørg for", med oppfordring om hvordan vi som fagpersoner bør gå frem, interessant. Den språklige implikasjonen virker å være at vi som fagpersoner ikke gjør det. Der ville jeg vært interessert i å høre om dine og andre transpersoners erfaringer med det. Jeg har levd i god tro at jeg i likhet med en del av mine fagfeller jobber tverrdisiplinært, også gitt at mange av feltene som nevrovitenskap, atferdsendrokrinologi, biologi m.m. konvergerer med, supplerer og underbygger psykologi på forskjellige nivåer. Disse disipliner konkurrerer ikke med hverandre og kan ikke erstatte hverandre, men tilfører forskjellige nivåer eller perspektiver for å belyse menneskelige fenomener.

Med dette som bakteppe, ser jeg ingen motsetning mellom det å snakke om samfunnet fra et bredere psykologisk og relasjonelt perspektiv, og ta hensyn til transpersoner. Tvert imot, jeg tror at det nettopp er åpent diskurs, forskjellige synspunkter og refleksjoner på tvers som motvirker polarisering.

Sist, men ikke minst, ønsker jeg å tilføye at mitt standpunkt er at det finnes mennesker som er best avhjulpet med kjønnsskifte, det som før i tiden lå under det noe utdaterte begrepet transseksuelle. Jeg avfeier med andre ord ikke kjønnsinkongruens. Det er også min mening at vi kan best hjelpe transkjønnede ved å belyse fenomenet på et slikt vis at vi greier å sortere og gi mest mulig riktig hjelp til rette personer.

En fallgruve er å henge for mange eksistensielle eller psykologiske utfordringer på kjønn, der bakenforliggende faktorer som handler om noe annet presenterer som kjønnsdysfori sekundært, og dermed gi kjønnsbekreftende behandling som eneste løsning. I ytterste fall fører det til at vi steriliserer kjønnsnonkonforme ungdommer, som ellers hadde funnet seg mer til rette i egen kropp over tid. Det tjener alle at vi ikke feilbehandler.

Det er såvidt meg er bekjent, ukontroversielt at deler av nervesystemet (frontallappen) ikke er ferdig modnede før ut i 20-årene, særlig for menn. Personlighetsutvikling er også en modningsprosess som foregår gjennom deler av våre tidlige voksne år (og kan også fortsette livet ut). Seksualitet er en stor og viktig del av utviklingen som for alvor settes i gang i puberteten, og fortsetter i takt med vår øvrige modning, relasjonell fungering, og individuasjon.

Dette er med andre ord noe som absolutt angår psykologstanden og berører tankegods fra psykodynamiske retninger, der hovedanliggende er å følge pasienten fra overflaten (symptomer) til det som ligger bak, i pasientens unike relasjonelle historie og utvikling. Anna Yudin berører noe av dette i hennes kommentar, der hun stiller veldig betimelige og åpne spørsmål rundt kjønnsdysfori, med et integrativt blikk på flere relasjonelle nivåer. Flere av hennes spørsmål kan vært gjenstand for kvalitative undersøkelser og faglig relevante drøftinger.

Å stenge for åpent diskurs rundt fenomenet kjønnsdysfori på et større nivå, er å forsømme dybdeperspektivet. Det ville for meg vært uetisk å ikke granske kjønnsdysfori i dybden, som massefenomen og uttrykk for forskjellige bakenforliggende ting som seiler tilsynelatende under samme flagg.