1 kommentarer til Skolefravær eller skolevegring

Hei.

Jeg ønsker å takke dere for denne artikkelen, både som fagperson og pårørende.

Foreldre til barn med skolefravær kjemper en umenneskelig kamp med systemet, lovverk, paragrafer, veiledere, rutiner, klageprosesser, rammer, og ofte manglende kunnskap hos flere fagutøvere. Den universelle sannheten er at det beste for alle barn er å være på skolen, uavhengig av erfaringer, vansker, eller behov. Og, hvor ressursene i skolen er så knapp at de fleste barn ikke får behovene dekket. Samtidig blir man møtt med at der det er grunn for utredning, så blir man ofte avvist av PPT og skolen. Selv om foresatte ser tidlige tegn på vansker.

I tillegg blir foreldre mistenkeliggjort og ofte, mer regelen enn unntaket, meldt urettmessig til barnevernet, selv om det ikke foreligger grunner til det i loven. Mange blir utsatt for gransking, kontroll og hersketeknikker, og samtidig prøver de å ivareta barnas behov for å bli sett, hørt, forstått, men også deres rettigheter og stemme, uten rett på juridisk rådgivning.
Pårørende drukner i papirer og barnets behov og barnets beste blir ofte definert av fagpersonene, uten at barnet eller foresatte har noe de skulle sakt.

Avmakten og maktesløsheten, manglende påvirkningskraft og kontroll når man står oppi dette er umenneskelig, men aller mest for barn, for de opplever gang på gang at det ikke nytter å si noe. Barna blir gjort til statister i eget liv, uten å få mulighet til å medvirke, og uten å bli styrket på at de selv er ekspertene i eget liv.

Prøver foreldre å se, høre og forstå barnet, og samtidig lytte til barnets stemme, blir man ofte anklaget for å ikke sette grenser, og at man er svak i foreldrerollen, eller sykeliggjør barnet sitt. Selv om man forteller sannheten, skjuler barna ofte vanskene sine for andre, for de vil være "normale", de vil "mestre" og ønsker ikke evige samtaler og påminnelser og alt de ikke får til, mestrer eller klarer å gjennomføre. De føler allerede nok på dette allerede.

Barn burde hatt de samme rettighetene som voksne. Retten til å medvirke er der, men ivaretas ikke overfor barna eller pårørende. Retten til å uttale seg i saker som omhandler dem selv er også forankret i barnekonvensjonen, men blir ikke ivaretatt av systemet som møter barna. Omtrent 22000 barn har til enhver tid skolefravær, og vi begynner å stå overfor et kommende folkehelseproblem hvis skolen og hjelpeapparatene som systemer ikke blir prioritert og tatt tak i. Klageinstansene har kun veiledning, tvangsmulkt eller tilsyn som virkemidler, men det har over tid ikke hatt effekt for de det gjelder - barna selv.