Du er her

Vi bør ikke se for mye til fastlegene

Faksimile fra oktoberutgaven av Psykologtidsskriftet.

Kommunepsykologer bør ha langt større ambisjoner enn fastlegene.

Publisert
6. november 2018

ANNE-KRISTIN IMENES HAR i Psykologtidsskriftets oktoberutgave et innlegg som jeg som kollega, kommune- og samfunnspsykolog har behov for å kommentere. Hun uttrykker bekymring for kommunepsykologers kliniske rolleutforming og anbefaler oss å snakke mer med fastlegene og bruke deres erfaring til å organisere oss bedre. Hun sier videre at vi har det samme oppdraget og mål for vår praksis, og at vi har de samme behov for spesialisering.

Jeg er selvsagt helt enig i at samarbeidet mellom fastleger og psykologer og andre kommunalt ansatte må styrkes. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor jeg er uenig i de andre konklusjonene hennes.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 11, 2018, side 1038-1039

Kommenter denne artikkelen

Referanser

NAPHA, 2016: Psykolog i kommunen – en medspiller. Hefte.

Norsk Psykologforening, 2017: Klinisk praksis og kompetansebehov blant psykologer i kommunene. Rapport fra Psykologforeningens ad hoc utvalg (2016–2017).