Du er her

Lille Frø

Illustrasjon Pixabay/Psykologtidsskriftet

Barndommen kommer i reprise til vi tar tak i den.

Publisert
4. oktober 2018

HUN RETTET SEG opp og pustet hult mens hun sakte talte til ti. Hun prøvde å berolige seg selv uten å lykkes noe særlig. Selv om hun visste hva hun skulle si til kollegaene, var hun handlingslammet. Hun så forsamlingen gjennom en tunnel og svettet på hendene. En forelesning er ikke noe å være redd for, sa hun til seg selv. Likevel kjente hun at den indre uroen tiltok, og hun ble sugd innover i redselen – innover og tilbake til kjøkkenet med mor.

«Lille Frø», pleide moren å si, og se på henne med kjærlig blikk – når hun bare hadde tid til det. Morens hender var alltid opptatt med en endeløs rekke av arbeidsoppgaver. Med myndig hånd delegerte hun oppgavene i den store søskenflokken. Det var alltid noe ugjort, noe å ha dårlig samvittighet for. Dårlig samvittighet smitter, akkurat som vannkopper og influensa, tenkte hun der hun satt på krakken ved siden av stolen til mor.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 10, 2018, side 926-927

Kommenter denne artikkelen