Når jeg tenker på krigen, blir det så mørkt. Svart, grått, svarthvitt. Fra jeg var ni måneder til jeg var nesten seks år, var krigen der hele tiden. Krigen tok alle fargene vekk.
Den niende april 1940 tidlig om morgenen satt det to gutter høyt oppe i et stort grantre på Nordstrand syd for Oslo. De hadde god utsikt til Fornebu tvers over fjorden og så de tyske flyene godt der de angrep flyplassen.
Som barn under krigen opplevde jeg at kjente omgivelser og bygninger ble bombet i grus. Ifølge Magne Raundalen er krigsopplevelser for barn først og fremst et angrep på sansene. Det tror jeg han har rett i.
Da Trond Bruun-Hanssen satte seg ned for å skrive om sin barndom under krigen, strømmet minnene på. Noen hendelser står så levende for ham som om de skjedde i går.
Fem år gammel ble Terje etterlatt i Stockholm sammen med søsknene, mens foreldrene var på oppdrag i London. Han husker lite fra denne tiden, men med forbausende presisjon forteller drømmene ham om byens gater og steder.
I 1942, da Haldis Hjort var to år, ble hele familien hennes tvangssendt fra hjemmet sitt i Oslo til en liten landsby i Tyskland. I 1970 reiste hun tilbake. Gjensynet med det første stedet hun husker her på jord, traff mellomgolvet og brakte fram en strøm av minner.
Den 26. november 1942 gjennomførte noen kvinner en redningsaksjon for 14 barn som bodde på det jødiske barnehjemmet i Oslo. Lederen for aksjonen var barnepsykiater Nic Waal sammen med bestyrerinnen for barnehjemmet, Nina Hasvold. Redningen av barnehjemmet var en bragd som ikke har vært inkludert i den kollektive erindringen om krigen.
Historiefortelling som tilstreber samfunnsmessig integrasjon, får store omkostninger for dem som utelukkes fra de ærefulle fortellingene. Selv opplevde Kjersti Ericsson dette gjennom faren, som var motstandsmann og kommunist. En annen gruppe som falt utenfor de kollektive historiefortellingene var barn med tysk far og norsk mor.
Tryggheten kunne aldri bli som før hos barna som opplevde tyskernes straffeaksjon i Telavåg 1942. Som voksne har de et spesielt hjerte for de afghanske flyktningbarna som kom til bygda seksti år etter.
Ronald Grini vokste opp ved Kjeller flyplass utenfor Oslo, et strategisk viktig bombemål. Gjennom dagbøkene hans fra krigsårene får vi møte guttens tanker og opplevelser. De nær 100 notatene fungerer som ankerfester for hukommelsen.
