Signe Hjelen Stige, førsteamanuensis i klinisk psykologi ved Institutt for klinisk psykologi, UiB
Publisert:
5. april 2009
Røynslene til samar og kvenar speler ei overraskande lita rolle i arbeidet medå utvikle ei kultursensitiv helseteneste. Kanskje dei dyrkjøpte røynslene deirakan brukast til å betre situasjonen for alle minoritetsgrupper i Noreg.
Anders Flækøy Landmark, psykologspesialist og psykoanalytiker, Bup-Vest, Diakonhjemmet sykehus
Tobias Gustum Lindstad, psykologspesialist i privat praksis
Publisert:
5. mars 2009
Gode psykologfaglige tiltak er i størst mulig grad basert på en inngående forståelse av pasienten og dennes liv. Da er det ikke tilstrekkelig å avklare diagnose og konstitusjonelle forhold, vi må også få et grep om pasientens ubevisste subjektive virkelighet.
Forskjellen mellom hva vi psykologer egentlig gjør og hvordan vi fremstiller vår virksomhet er påfallende. For når vi prøver å imitere medisinen og tilfredsstille helseøkonomene, tar vi atskillige løgner i vår munn.
Den niende april 1940 tidlig om morgenen satt det to gutter høyt oppe i et stort grantre på Nordstrand syd for Oslo. De hadde god utsikt til Fornebu tvers over fjorden og så de tyske flyene godt der de angrep flyplassen.
Som barn under krigen opplevde jeg at kjente omgivelser og bygninger ble bombet i grus. Ifølge Magne Raundalen er krigsopplevelser for barn først og fremst et angrep på sansene. Det tror jeg han har rett i.
Da Trond Bruun-Hanssen satte seg ned for å skrive om sin barndom under krigen, strømmet minnene på. Noen hendelser står så levende for ham som om de skjedde i går.
Fem år gammel ble Terje etterlatt i Stockholm sammen med søsknene, mens foreldrene var på oppdrag i London. Han husker lite fra denne tiden, men med forbausende presisjon forteller drømmene ham om byens gater og steder.
I 1942, da Haldis Hjort var to år, ble hele familien hennes tvangssendt fra hjemmet sitt i Oslo til en liten landsby i Tyskland. I 1970 reiste hun tilbake. Gjensynet med det første stedet hun husker her på jord, traff mellomgolvet og brakte fram en strøm av minner.
Den 26. november 1942 gjennomførte noen kvinner en redningsaksjon for 14 barn som bodde på det jødiske barnehjemmet i Oslo. Lederen for aksjonen var barnepsykiater Nic Waal sammen med bestyrerinnen for barnehjemmet, Nina Hasvold. Redningen av barnehjemmet var en bragd som ikke har vært inkludert i den kollektive erindringen om krigen.
Historiefortelling som tilstreber samfunnsmessig integrasjon, får store omkostninger for dem som utelukkes fra de ærefulle fortellingene. Selv opplevde Kjersti Ericsson dette gjennom faren, som var motstandsmann og kommunist. En annen gruppe som falt utenfor de kollektive historiefortellingene var barn med tysk far og norsk mor.
