På min niårsdag ble far tatt av nazistene som gissel for min bror. Med ham forsvant den trygge voksenverdenen. Mor levde i angst, men jeg fikk omsorg hos tante Johanne og moren til min venninne.
Endelig var freden der. Jeg var fem år og trodde at jeg omsider skulle få svar på spørsmålet jeg hadde stilt moren min i nesten fire år: Når kommer far hjem? Det skulle ennå gå lang tid før sannheten kom for dagen.
Tvillingjentene til barnepsykologen Åse Gruda Skard opplevde dramatiske bombeangrep, lang atskillelse fra foreldrene og en strabasiøs flukt til USA. Jentene var alltid sammen, men reagerte ulikt på belastningene.
Som en følge av foreldrenes motstandsarbeid måtte Berit Waals mor, Nic Waal, ligge i dekning på hemmelige adresser. Berit og broren ble sendt på besøk til henne forskjellige steder. Så ble begge foreldre fengslet, og selv måtte Berit flykte til Sverige.
Når jeg tenker på krigen, blir det så mørkt. Svart, grått, svarthvitt. Fra jeg var ni måneder til jeg var nesten seks år, var krigen der hele tiden. Krigen tok alle fargene vekk.
Den niende april 1940 tidlig om morgenen satt det to gutter høyt oppe i et stort grantre på Nordstrand syd for Oslo. De hadde god utsikt til Fornebu tvers over fjorden og så de tyske flyene godt der de angrep flyplassen.
Som barn under krigen opplevde jeg at kjente omgivelser og bygninger ble bombet i grus. Ifølge Magne Raundalen er krigsopplevelser for barn først og fremst et angrep på sansene. Det tror jeg han har rett i.
Traumatiske opplevelser kan paradoksalt nok medføre positive psykologiske endringer for noen. Endringene kan være økt personlig styrke, bedre relasjoner til andre mennesker, eller nye prioriteringer i livet.
There is no justification for mental health responses to be delayed until weeks after a disaster happens. We hope that better systems for knowledge gathering will improve both the short and long-term responses to disasters.
