Når jeg tenker på krigen, blir det så mørkt. Svart, grått, svarthvitt. Fra jeg var ni måneder til jeg var nesten seks år, var krigen der hele tiden. Krigen tok alle fargene vekk.
Den niende april 1940 tidlig om morgenen satt det to gutter høyt oppe i et stort grantre på Nordstrand syd for Oslo. De hadde god utsikt til Fornebu tvers over fjorden og så de tyske flyene godt der de angrep flyplassen.
Som barn under krigen opplevde jeg at kjente omgivelser og bygninger ble bombet i grus. Ifølge Magne Raundalen er krigsopplevelser for barn først og fremst et angrep på sansene. Det tror jeg han har rett i.
Da Trond Bruun-Hanssen satte seg ned for å skrive om sin barndom under krigen, strømmet minnene på. Noen hendelser står så levende for ham som om de skjedde i går.
Fem år gammel ble Terje etterlatt i Stockholm sammen med søsknene, mens foreldrene var på oppdrag i London. Han husker lite fra denne tiden, men med forbausende presisjon forteller drømmene ham om byens gater og steder.
I 1942, da Haldis Hjort var to år, ble hele familien hennes tvangssendt fra hjemmet sitt i Oslo til en liten landsby i Tyskland. I 1970 reiste hun tilbake. Gjensynet med det første stedet hun husker her på jord, traff mellomgolvet og brakte fram en strøm av minner.
Traumatiske opplevelser kan paradoksalt nok medføre positive psykologiske endringer for noen. Endringene kan være økt personlig styrke, bedre relasjoner til andre mennesker, eller nye prioriteringer i livet.
There is no justification for mental health responses to be delayed until weeks after a disaster happens. We hope that better systems for knowledge gathering will improve both the short and long-term responses to disasters.
