Children marked by the Second World War were often silent about painful experiences. Three cases illustrate how silence/the reticence came about and what lack of communication meant to the person. Transitions from silence to speech are analysed using a dialogical perspective on intersubjectivity.
Ronald Grini vokste opp ved Kjeller flyplass utenfor Oslo, et strategisk viktig bombemål. Gjennom dagbøkene hans fra krigsårene får vi møte guttens tanker og opplevelser. De nær 100 notatene fungerer som ankerfester for hukommelsen.
Ungjenta Turid hadde flere familiemedlemmer som engasjerte seg i motstandsarbeid, og deltok selv i demonstrasjoner mot det tyske regimet. Sammen med faren opplevde hun en dramatisk flukt, men kom velberget over til Sverige. Kjæresten derimot ble tatt på grensen, og lenge visste ingen hva som hadde skjedd ham.
På min niårsdag ble far tatt av nazistene som gissel for min bror. Med ham forsvant den trygge voksenverdenen. Mor levde i angst, men jeg fikk omsorg hos tante Johanne og moren til min venninne.
Endelig var freden der. Jeg var fem år og trodde at jeg omsider skulle få svar på spørsmålet jeg hadde stilt moren min i nesten fire år: Når kommer far hjem? Det skulle ennå gå lang tid før sannheten kom for dagen.
Tvillingjentene til barnepsykologen Åse Gruda Skard opplevde dramatiske bombeangrep, lang atskillelse fra foreldrene og en strabasiøs flukt til USA. Jentene var alltid sammen, men reagerte ulikt på belastningene.
Som en følge av foreldrenes motstandsarbeid måtte Berit Waals mor, Nic Waal, ligge i dekning på hemmelige adresser. Berit og broren ble sendt på besøk til henne forskjellige steder. Så ble begge foreldre fengslet, og selv måtte Berit flykte til Sverige.
Når jeg tenker på krigen, blir det så mørkt. Svart, grått, svarthvitt. Fra jeg var ni måneder til jeg var nesten seks år, var krigen der hele tiden. Krigen tok alle fargene vekk.
