Endelig var freden der. Jeg var fem år og trodde at jeg omsider skulle få svar på spørsmålet jeg hadde stilt moren min i nesten fire år: Når kommer far hjem? Det skulle ennå gå lang tid før sannheten kom for dagen.
Tvillingjentene til barnepsykologen Åse Gruda Skard opplevde dramatiske bombeangrep, lang atskillelse fra foreldrene og en strabasiøs flukt til USA. Jentene var alltid sammen, men reagerte ulikt på belastningene.
Som en følge av foreldrenes motstandsarbeid måtte Berit Waals mor, Nic Waal, ligge i dekning på hemmelige adresser. Berit og broren ble sendt på besøk til henne forskjellige steder. Så ble begge foreldre fengslet, og selv måtte Berit flykte til Sverige.
Når jeg tenker på krigen, blir det så mørkt. Svart, grått, svarthvitt. Fra jeg var ni måneder til jeg var nesten seks år, var krigen der hele tiden. Krigen tok alle fargene vekk.
Den niende april 1940 tidlig om morgenen satt det to gutter høyt oppe i et stort grantre på Nordstrand syd for Oslo. De hadde god utsikt til Fornebu tvers over fjorden og så de tyske flyene godt der de angrep flyplassen.
Som barn under krigen opplevde jeg at kjente omgivelser og bygninger ble bombet i grus. Ifølge Magne Raundalen er krigsopplevelser for barn først og fremst et angrep på sansene. Det tror jeg han har rett i.
Da Trond Bruun-Hanssen satte seg ned for å skrive om sin barndom under krigen, strømmet minnene på. Noen hendelser står så levende for ham som om de skjedde i går.
Tine K. Jensen, Professor og psykologspesialist. Psykologisk Institutt UiO og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
KONTAKT: t.k.jensen@nkvts.unirand.no
Publisert:
1. desember 2008
Noen traumatiske hendelser kan oppleves som skambelagte, andre som mer verdige. De psykologiske konsekvensene kan være like alvorlige, men «verdige» traumer kan være lettere snakke om enn de tabuiserte og skamfulle.
