Du er her

Terapi er ikke alltid løsningen

Noen ganger kan små og banale grep gi stor effekt.

Publisert
5. september 2018

JEG HADDE NYLIG blitt forlatt av min kjæreste og samboer gjennom ti år, og var på vei inn i terapirommet til en psykologspesialist som jobben betalte for, slik at jeg raskere kunne komme tilbake i arbeid. «Klinisk deprimert» var diagnosen fastlegen ga meg etter et par samtaler og avkrysninger på et skjema.

Jeg vet ikke om jeg faktisk var deprimert i henhold til alminnelige diagnostiske kriterier, men jeg var i alle fall fullstendig knust og i bunnløs sorg. Ikke nok med det – hele min virkelighetsforståelse hadde også forvitret. Vi to elsket hverandre, vi var nærmere hverandre enn noen andre par jeg kjente, vi var utpreget fysiske både i og utenfor senga, og vi hadde en helt egen forståelse og intern humor og kommunikasjon. Men nå var alt plutselig borte. Jeg følte meg lurt, som om hele grunnen under meg var rast bort. Det var en eksistensiell krise. Jeg befant meg i et stort, svart hull der ingenting var sikkert, der den verdenen jeg trodde jeg kjente, faktisk aldri hadde eksistert – og i tillegg hadde jeg alltid skammet meg over meg selv, noe jeg jo nå hadde fått bekreftet at var høyst berettiget: Jeg var virkelig en ræva person. Helt objektivt sett.

Du må være abonnent eller medlem av Psykologiforeningen for å lese videre.

Ikke abonnent? Få 12 papirutgaver og ubegrenset tilgang til alle digitale utaver for 1495 i året

Teksten sto på trykk første gang i Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 56, nummer 9, 2018, side 860-861

Kommenter denne artikkelen