«», skriver presidentskapet i Psykologforeningen i juniutgaven. Det er altså ikke innsatsen det står på, men kommunikasjonen. Likevel handler innlegget lite om alle tiltakene de har gjennomført, men ikke rukket å formidle. I stedet gjennomsyres det av ord som dialog, referansegrupper, utvikling og forankring.

Som med andre kriser traff nedstengningen oss der vi lever vårt liv, og det er på arbeid og i utdanning. Allerede ved påske i fjor visste vi at arbeidslivet ville endres og arbeidsledigheten øke, og at slike endringer med sin sedvanlige, urettferdige kraft ville ramme de med svakest tilknytning til arbeidslivet. Og selv om offentligheten tidvis virket mer opptatt av åpne ølkraner enn av åpne skoler og barnehager, var det tidlig klart at pandemien ville skape utfordringer for mange elever og studenter.

Den politiske ledelsen burde derfor tidlig innsett at hovedsatsningen var en særs riktig prioritering under en pandemi, og at dette var en anledning til å vise hvordan psykologer og psykologfaget kunne bidra til å skape et mer bærekraftig, ivaretagende arbeidsliv og en ditto opplæringssektor. Istedenfor ble anledningen skuslet bort i interne involverings-, forankrings-og utredningsprosesser. Og snipp snapp snute, der var halve landsmøteperioden ute.

I stedet gjennomsyres det av ord som dialog, referansegrupper, utvikling og forankring