Foreningen skal ikke drive politisk aksjonisme II

Norsk Psykologforening er fra nå av plutselig definert som: «…både en interessepolitisk, en fagpolitisk og en samfunnspolitisk organisasjon», som skal: «…ivareta grunnleggende menneskerettigheter…, sikre at rettighetene blir respektert, og reagere når det skjer brudd på menneskerettighetene» (Prinsipprogram 2010, mine uthevninger). Dermed er det slått fast at vår profesjonsforening er blitt den «hybridorganisasjonen» jeg fryktet – en blanding av fagforening og menneskerettighetsorganisasjon.

Hofgaard hevder at foreningen utviser godt skjønn, og forsikrer om at man «ikke har planer om å bli mindre kritiske til hva foreningen engasjerer (seg) i for fremtiden». Jeg føler meg ikke beroliget, men det er uansett ikke hovedpoenget her. Landsmøtet 2010 må ha mistet av syne det faktum at psykologer står i et avhengighetsforhold til profesjonsforeningen som fagforening, utdanningsforening og interesseforening, med monopol blant annet på spesialistgodkjenningen. Psykologforeningen misbruker sin monopolstilling ved å utnytte dette avhengighetsforholdet til å bedrive politisk aksjonisme. Landsmøtevedtaket av 2010 skaper altså et dilemma: Medlemmer som ikke er komfortable med Norsk Psykologforenings nye identitet, har i dag valget mellom å svelge ubehaget, eller å stå uten fagforening.

mona.saugstad@vikenfiber.no