Ingen forsker er ufeilbarlig

Da jeg jobbet med doktorgraden, fikk jeg meg en kraftig lærepenge i forbindelse med en debatt om fordelingen av foreldrepermisjon. Ved hjelp av altfor enkle statistiske analyser fant jeg tilfeldigvis resultater som stemte perfekt med min politiske overbevisning. Så godt stemte tallene at jeg skrev en høyst spekulativ ytring på NRK.no om «funnet» mitt (Bjørk, 2021). Daværende barne- og familieminister, Kjersti Toppe, gjennomskuet heldigvis den hjemmesnekra, politisk motiverte forskningen og svarte meg tydelig samme sted (Toppe, 2021). Jeg publiserte aldri resultatene, fordi nye, mer avanserte statistiske modeller fant at «resultatene» ikke var signifikante lenger. De nye analysene inngår i den publiserte artikkelen (Bjørk et al., 2024). Takk til Kjersti Toppe for god hjelp til selvkorrigering.

Behovet for selvkorrigering

I boka Nexus skriver historikeren Yuval Noah Harari (2024) om den avgjørende betydningen av selvkorrigerende mekanismer i verdenshistorien, herunder selvkorrigerende mekanismer i akademia. Disse mekanismene inkluderer tilbakemeldinger fra forskerkollegaer, uhildet fagfellevurdering og en kontinuerlig strøm av ny, supplerende forskning.

Det er gode, selvkorrigerende mekanismer på plass fra det øyeblikket manuskripter ankommer fagfellevurdering, men det er færre slike mekanismer på plass i prosessen frem til innsending. Ingen forskningsprosjekter er perfekte. Men beskrivelsen av studiene bør være mest mulig etterrettelige, slik at fagfellene har et korrekt grunnlag å vurdere artikkelmanuskriptene ut fra.

Forskere kan imidlertid være uetterrettelige når de registrerer og rapporterer gjennomføringen av studien, de kan la være å lytte til innspill fra kollegaer, eller de kan anbefale kollegaer som fagfeller når manuskripter skal vurderes. Dette er dessverre vanligere enn vi liker å tro.

Tellekantproblemet

De aller fleste forskere er redelige, sannhetssøkende mennesker, men det akademiske publiseringspresset og statusjaget kan bidra til gradvis å flytte grensene for akseptabel forskningspraksis. I akademia har vi et tellekantsystem, der forskerne telles og veies og måles. Det deles ut priser til de beste blant oss, og alle vet hvem som til enhver tid er toppforskere, og ikke minst hvem som ikke er det. Som forsker kan selvrespekten bli identisk med antall publikasjoner på CV-en. Uten resultater å publisere kan det være vanskelig å puste. Da er det lett å falle for fristelsen til å tilpasse beskrivelsen av studien, slik at artiklene blir publisert. Og nettopp her, på bakrommet, når ambisjonene og karrierejaget rir forskerne som pesten, er behovet for hjelp til selvkorrigering størst.

Fartsblindhet

«Vi ble fartsblinde», sa hopptreneren Magnus Brevik under ski-VM i mars i år, da vi fikk se bildene av hopptrenerne som sydde om hoppdraktene til utøverne på bakrommet (Hamre et al., 2025). Akademia er til forveksling lik toppidretten. Forskere konkurrerer internasjonalt i svært krevende disipliner. Spisse albuer er en del av grunnutrustningen, og karrieren står og faller på små marginer. Forskere kan definitivt også bli fartsblinde.

Spør du meg, burde konkurranse i akademia erstattes med samarbeid. Jeg er redd den harde akademiske konkurransen motiverer til juks og fanteri. Ikke ulikt hoppsporten. Tellekantsystemet er overmodent for utskifting, men dessverre vanskelig å bli kvitt fordi konkurransen om forskningsmidler og publikasjoner er del av en internasjonal akademisk kultur. Eller ukultur, om du vil. Et akademia uten konkurranse er like utenkelig som et fotball-VM uten måltavle.

Personlig tror jeg den harde konkurransen bidrar til å gjøre forskningen dårligere, ikke bedre, men her er jeg nok litt rødfarget av min egen politiske overbevisning.

Dersom konkurransen blir et hinder for selvkorrigering, så har vi uansett et kjempeproblem.